Finneinnvandringen

Terrenget på vår nordlige halvkule, med løse jordarter, isskurte og glattslipte svaberg, sjøer, elver og kystformasjoner, er for en stor del resultat av isens og smeltevannets omformende krefter. Grus- og rullesteinsåser ble dannet der hvor smeltevannselvene fra isens sentrale deler munnet ut ved iskanten. Vi kan se tydelige spor etter istiden her i vårt landskap, med morener, isskurte knauser og flyttblokker. Isen, som kunne være opptil flere kilometer tykk, slipte og knuste fjellgrunnen som en kjempeskrape. Det knuste steinmaterialet lå igjen som et ujevnt moreneteppe etter at isen hadde smeltet. Av fjellet ble det dannet en karrig og steinete jordbunn. Her på Finnskogen er skogområdene fylt av kantete moreneblokker og graver vi litt i grunnen, ser vi den findelte morenesanden. Vi ser også store steinblokker liggende i terrenget. Dette er flyttblokker, som ble ført med isen over lange strekninger, innefrosset i isfjell eller båret oppe av det glidende isdekket.

Taigaen er det jakustiske navnet på barskogsbeltet, som strekker seg fra Stillehavet i øst til Atlanterhavet i vest. I dette barskogsbeltet er klimaet kaldt, med store temperaturforskjeller etter årstidene. Finnskogen er en del av taigaen, her kan temperaturen falle helt ned til nærmere -50 grader, mens somrene kan være skikkelig varme. Men som regel ligger vintertemperaturen mellom 10-30 minusgrader, og sommerstid 15-30 plussgrader.

Her er dype skoger med gran og furu, ispedd noe løvskog, med myrer, tjern og sjøer, bekker og elver. Stillheten er uendelig, bare avbrutt av fuglelåter. Og kommer du opp på en åsrygg og ser utover, forstår du virkelig uttrykket "de sju blåner" for her kan du se mange flere enn sju. Blå himmel speiler seg i stille tjern, fisken vaker, og du hører insektene summe. Solnedganger er ubeskrivelige, stemningen blir trolsk i halvmørket. Det lukter friskt av skog, bær og blomster. Ingen forstyrrende eksos som i byene, eller gjødsellukt som på flatbygda. I skogene finnes masser av blåbær og tyttebær, bringebær og molter. Om høsten blir skogen full av deilig matsopp, og om vinteren er snøen bare ren og hvit, selv inne i bygda.

I dette landskapet er det et variert dyreliv. Rådyr og elg, grevling, hare, rev og gaupe holder til her. Bjørn er sett vandrende over jordene, og ulven ser man spor etter, den følger elgtrekkene. Er man heldig kan man også høre ulvehylene om natten. Her er mye skogsfugl, og et yrende liv av småfugler.

På 1500- og 1600-tallet ga finner fra Savolax og Tavastland seg på vandring for å finne nytt livsgrunnlag, grunnet krig og hungersnød. I de store skogene ved grensen mellom Norge og Sverige fant de et landskap, som lignet det de hadde forlatt, med vidstrakte skoger, rikt dyre- og fugleliv og gode fiskevann. Vi kan ennå finne spor etter de finske innvandrernes bosettinger, med svedjebruk og tjærebrenning. Største delen av den nålevende befolkningen kan spore slekten helt tilbake til de første finner. Fremdeles brukes finske matretter og finske stedsnavn er det fremdeles mange av.

De første finner som slo seg ned i dette landskapet, valgte steder som egnet seg for svedjebruk. Det vil si at det måtte være fortrinnsvis granskog, som de kunne svi ned, for å så sitt rugkorn i den varme asken. Til å begynne med flyttet de omkring, etter som de trengte nye steder å så rugen, men etter hvert dannet det seg faste boplasser, og i dag ser vi at brukene, som er ryddet, ligger spredt rundt omkring langt inne i ville skogen, med nærmeste nabo langt unna. Mange av disse brukene er idag fraflyttet, men endel er ennå bebodd. Vi ser også at entusiastiske bymennesker, som ønsker å komme bort fra byens kjas og mas, bosetter seg her.

På Wikipedia kan du lese nærmere om svedjebruk.