Farmor Anne ble født på plassen Helgebergsholen i Grue Finnskog 17. mars 1864 som nummer 7 i en ungeflokk på 9. Faren, Johannes Andersen, ble født i Søndre Torgardsberget i 1819. Han giftet seg med Anne Olsdatter av slekten Mulikka, som ble født i Helgebergsholen i 1825. Johannes Andersen var kirketjener i Revholt kapell (Grue Finnskog kirke), som ble innviet 4 mars 1863, i tillegg til at han hadde husmannsplassen Helgebergsholen.
Bildet her viser antakelig min farmor Anne som ung pike. Dessverre er bildet av dårlig kvalitet da det har vært utsatt for lys.
Om farmor
Annes barndom vet jeg lite, annet enn at hun hadde tre brødre og fem
søstre. Men vi kan vel regne med at hun fra tidlig barndom måtte
hjelpe til hjemme, i likhet med de fleste barn på den tiden. Jeg
antar også at språket fremdeles var delvis finsk hjemme siden
farmor snakket en del finsk som voksen etter hva som er blitt meg
fortalt.
28 år
gammel giftet hun seg med min farfar, Johannes Pedersen Storberget,
født 6. november 1859, av slekten Navilainen iflg. Gottlund3,
fra husmannsplassen Bjørsjøtorpet. Min farfar jobbet som snekker
ved jernbanen og hadde tjent en del penger da han var med på å
bygge jernbanestasjonene mellom Kongsvinger og Flisa.
Familiehistorien forteller at da han fridde til farmor, viste han
henne bankboka si. Han hadde da i 1891 kjøpt plassen Nedre
Storberget for 800 kroner iflg. Grueboka – Finnskogen av Hans
Marius Trøseid, og i 1892 bygde han bolighuset, først i en etasje. Men etter hvert som ungene vokste til ble huset påbygget slik bildet under viser. Under huset var det bygget en kjeller for oppbevaring av mat. I tillegg hadde huset spiskammers.
Ellers hadde
småbruket, slik jeg minnes det fra min barndom, låve, stabbur,
bryggerhus, stall med høyløe, vognskjul, smie, sommer- og
vinterfjøs og skåle med vedskjul og et rom som ble kalt måsaskjul,
der det ble oppbevart mose og løv, som også ble hakket opp til fór, samt utkjeller/jordkjeller i skråningen bak stabburet. Der ble poteter og rotgrønnsaker oppbevart.
Farmor og
farfar giftet seg 26. desember 1892 i Grue kirke. Og så kom ungene
på løpende bånd, tilsammen ni stykker. Først ble det tre gutter,
Alfred i 1893, Peder i 1995, Julius i 1896. Deretter kom tre jenter,
Anna i 1898, Bertha i 1899, Kaja i 1902 og til sist tre gutter til,
Olaf i 1904, Mentz i 1905 og Henrik i 1908. «Og hadde jeg kunnet få
flere da, så hadde det vel blitt tre jenter til», sa hun til min
mor. Men de skulle visstnok ha vært 10, hun aborterte en gang.
Kanskje var det den gang hun kom på sykehus og farfar stelte alene
hjemme. Min far stjal tåteflaska fra lillebroren, men skuffelsen ble
stor. Melka var sur!
Farmor
pleide å reive spedbarna i et trau, slik at hun kunne bære dem på
ryggen og bare legge dem ned på jordet når hun jobbet ute. Da var
det også enkelt å amme dem utendørs, bare legge ungen med hele
trauet til brystet.
Farfar lå
borte på anlegg og farmor følte seg nok alene hjemme på gården.
Nabokona var hun blitt uvenner med, grunnet hun skulle ha sverget
trolldom over sauene i Nedre Storberget siden de bare døde.
Overtroen
var nok stor på den tiden. Hva som egentlig hadde skjedd
med sauene vites ikke. Men der var aldri sauer i ettertid, selv om de
forsøkte flere ganger. Så etter fjøsstellet om morgenen gikk hun
av sted en mil ned til bygda og deretter ca en halv mil til
barndomshjemmet Helgebergsholen, leiende på eldstegutten, med den
yngste på armen, gravid med nummer tre. Og samme veien tilbake igjen
om ettermiddagen, for å rekke hjem til kuene kom fra beite i skogen.
Om det var under samme graviditet hun hadde fyrt opp under
bryggepanna og holdt på med klesvasken ute, vites ikke. Men i alle
fall merket hun brått at tiden var inne, alene voksen hjemme på
gården. Hun gikk da inn, fødte ungen, reivet og stelte den. Og
deretter gikk hun ut igjen og fortsatte med klesvasken.
I 1907
var yngste bror til farfar, Julius Thorp, på besøk hjemme i
gamlelandet fra USA. Han hadde fotoapparat og tok bilder av familien.
Yngste datteren, Kaja, var redd for fotoapparatet og rømte til skogs
så hun er ikke med på det første familiebildet. Og minstemann,
Henrik, er heller ikke med. Han kom først til verden i 1908. Og alle
ni ungene vokste opp.
Farmor
vevde, sydde og strikket klærne til alle ungene, ofte måtte natten
tas til hjelp. Farfar laget sko. Det gjaldt å være sjølberget.
Til å
begynne med gikk ungene på skole i Rotneberget og om vinteren gikk
farmor foran og tråkket opp veien. Men snart bygget farfar
Storberget skole i yttergrensen av gården. Min far, som var nummer 7
i ungeflokken, gikk på skole der.
Jeg tror
ikke vi i dagens samfunn kan forestille oss alt arbeidet som var på
en gård i gamle dager, med stell av alle dyra, slakting, sylting,
baking og klesvask. Sørge for tilstrekkelig fór til dyra,
innhøsting, arbeid på åker og eng. Jeg forstår at min farmor må
ha vært utrolig sterk. I tillegg var hun svært interessert i
hagestell og sammen med datteren Kaja skapte hun en nydelig hage med
både bærbusker, epletrær og masse blomster på sine eldre dager.
Siste
året farmor levde var hun syk og sengeliggende. Hun døde 5. februar
1947 og ligger begravet på Grue Finnskog kirkegård.
Begravelsesdagen var det minus 52 grader i Svullrya. Mor, som var
Oslojente, fortalte at hun aldri hadde frosset slik. I tre dager var
det blitt fyrt i kapellet, men fremdeles var blomstene på kransene
helt stivfrosne.
Av
slekten Mulikka iflg. http://www.askovuorinen.fi/page15.php,
Av
slekten Navilainen iflg. Hans Marius Trøseid, Grueboka –
Finnskogen, s.243.
