Sommerferier på Finnskogen

Hver sommer reiste vi på ferie til Finnskogen, og alltid i bærtida. Ikke den varmeste sommertida på Finnskogen, helt til jeg flyttet hit, trodde jeg at det var frostnetter her hele sommeren. Jeg husker dagen for avreise opprant, kofferter ble pakket, og vi tok trikken til Østbanen. Dette var 50-tallets Oslo, og det å skulle reise på ferie var noe stort. Jeg minnes hvordan det var å stå i den gamle Østbanehallen, høre de forskjellige avgangene bli ropt opp.

Bildet, som viser Østbanehallen med perrong er tatt litt før min tid og i feil sesong, men det er omtrent slik jeg husker stedet. Bildet er funnet på http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Inside_%C3%98stbanen.jpeg 

 "Tog til Åndalsnes fra spor ...." ble alltid ropt opp før vårt tog. Vi måtte kjøpe billett i ventehallen, og vise billetten i luka før vi kunne komme ut på perrongen. Så bar det inn på toget og få plassert seg med kofferter og det hele. Og avsted bar det, stasjon etter stasjon, lenge husket jeg navnene på alle sammen. Endelig kom vi til Kongsvinger, og så skiftet vi tog til Roverud, før det bar avgårde med bussen til Svullrya. Det var dieselbusser, og jeg ble alltid bilsyk. Det var deilig når bussen stoppet på Berg (Lundeseter) for å laste ombord postsekker og varer, men jeg gikk aldri ut av bussen, selv om jeg kunne trengt frisk luft. Det kunne jo komme en ku eller hest, dette var også skåret i gleden med turen. For den gang gikk det ofte store hesteflokker i Svullrya, og for en som fremdeles er ganske utrygg på hester, var det svært skremmende.

Onkel Alfred (Alfred Johansen) møtte oss alltid på bussen, lukten av bakervarer fra Lindstads bakeri blandet seg med diesellukten, kvalmen forsvant, og ferien begynte. Litt nervøs hver gang vi rundet hjørnet av butikken (Grue Finnskog Forbruksforening), for der sto ofte en flokk løshester, men onkel fikk dem alltid unna dersom en nærmet seg. Tante Oleane hadde alltid bakt wienerbrød til vi kom, hun visste at jeg elsket hennes wienerbrød, men først var det middag. Vi ble gjerne i Svullrya i 3 dager, dager som gikk med til å rulle kjerringtrull nedover jordet sammen med Per Sverre, som bare var 3 år yngre enn meg, men sønn av min eldste fetter, leke gjemsel i flishaugen på onkels verksted, følge tante når hun matet gris og høner, kuene holdt jeg meg langt unna. Min redsel for dem startet ved grinda hos tante og onkel, jeg var 2 år, kuene sto ved gjerdet og ventet på å få komme i fjøset. Så rautet en av dem, det gjør jo kuer. De fortalte senere at jeg bare datt ned av gjerdet og pilte inn. De fant meg i en stor lenestol inne i storstua, helt likblek i fjeset.

Så bar det til Storberget, bestefar levde ennå til jeg var 4 år, men jeg husker ham ikke noe særlig. Bare en gammel mann som satt i en gyngestol. Han var født i 1859, og døde i 1950, nærmere 92 år gammel. Men han var sprek nesten til det siste. På et fotografi sitter han på benken utenfor huset, en gammel mann med langt hvitt skjegg, og meg lekende rundt bena hans. Og muligens arvet jeg nærsyntheten etter ham, for han leste avisen uten briller i høy alder.

I Storberget bodde onkel Julius, tante Kaja, onkel Henrik og tante Ruth, som var kona til onkel Henrik, og så min fetter Hans. Han var halvannet år yngre enn meg, og vi lekte sammen hele ferien.

Dagene i Storberget starter med kaffe og kaker på senga, servert av tantene. Så bar det ned til samlet frokost, hele familien. For meg var det en opplevelse å sitte så mange til bords, for vi var bare oss tre. Alle hadde god tid, pratet og koste seg. Vi ungene holdt jo ikke ut så lenge, ute var det ofte kattunger som ventet, eller vi skulle hoppe i høyet på låven, mate kyllinger og høner med vassgras, eller leke i lekestua. Så var det å følge med når tantene matet høner og griser, eller skulle inn på stabburet en tur. Minnes fremdeles den spesielle lukten der inne, matforråd lagret gjennom flere generasjoner.

Hadde det regnet, var det vann i den lille bekken som rant over tunet, det var vel bare en liten grøft, men barn tiltrekkes alltid av vann. Da hentet vi oss et vedtre hver i vedskjulet, og så bar det inn i snekkerbua, hvor vi satte i gang med å snekre hver vår båt. For et eldorado for barn, her fikk vi drive på med høvler, hoggjern, sag og alt annet vi måtte trenge. Jeg lærte meg faktisk å høvle her, som barn. Og når båtene var ferdige måtte de prøves i bekken. 

På bildet  til venstre ser vi min onkel Henrik, pappa, onkel Alfred og onkel Per, sittende i svalgangen til bryggerhuset, et yndet lekested. Min barndoms snekkerbu, bryggerhuset i Storberget, er nå flyttet til Vigdis Holths eiendom i Svullrya. Litt endret utvendig og sikkert masse innvendig. I min barndom hadde huset to rom, snekkerbua og bryggerhuset, som også var innredet med to sengeplasser, kommoder og hvite blondegardiner. Tantene, fars ugifte søstre, sov gjerne der om sommeren.

Det var mye hoggorm i Storberget, man lærte seg å ha respekt for dem. Det var forbudt å leke i steinrøysene, for der holdt ormen til. Jeg har studert mang en hoggorm som buktet seg av sted.

Gårdsdriften i Storberget foregikk på gammeldags vis den gangen. Høyet ble slått med ljå, og hengt på hesjer til tørk. Etterslåtten ble tørket på bakken, og høyet måtte vendes, slik at det tørket ordentlig. Kom det ei regnskur, var det å styrte ut med rivene, rake sammen og legge det i høysåter med papirsekker over. Når høyet skulle i hus ble det båret på ryggen. Et redskap som ble kalt bærsvælk ble brukt til dette. Det var laget av lange bjerkerøtter, som var tvinnet sammen til et reip, med en renneløkke i den ene enden. Bærsvælken ble lagt ut på bakken, så ble høyet kammet og lagt over denne i en passende mengde, som kunne bæres på ryggen. Til sist ble enden tredd gjennom renneløkka og hele høybunten løftet på ryggen. Og inn på låven bar det.

Senere husker jeg at onkel Henrik hadde laget en høyvogn, med drag, omtrent som en gammeldags dragkjerre, som han kunne trekke etter seg. Den gikk lett på to sykkelhjul, og der det ikke var for bratt fikk vi ungene sitte på lasset.

Av og til kom onkel Mentz (Mentz Storberget) kjørende med hest og geitedoning (redskap til å feste tømmeret til under tømmerkjøring).  Han kjørte med denne sledelignende innretningen gjennom skogen på sommerføre, for det fantes ikke vei til Hytjanstorpet den gangen.  Jeg kan huske han kom i full fart ned jordet, stående på geitedoningen, den gang en høy, flott kar.  Det gled godt over gras og mose. 

Av og til kom også hele familien fra Hytjanstorpet på besøk til Storberget, onkel Mentz og tante Ågot, og mine fettere Jan og Magne.  Da ble det flere lekekamerater. Husker et år, jeg hadde fått ei dokke som kunne tisse. Den ville alle guttene, både fetterne og de i nabolaget, utforske. Minnes jeg løp først, hysterisk for dokka mi, og alle guttene på slep. Antar de vant, for jeg har aldri vært den store løperen. Eller kanskje jeg ble reddet av noen voksne.  Min kusine Åse husker jeg bare som ei lita jente, kanskje ikke så rart, hun er 8 år yngre enn meg. På bildet til venstre ser vi et par naboer på besøk: Nelius og Margit Storberget. Mine besteforeldre fra Oslo har også tatt turen til Finnskogen. Og Åse, datter av Ruths søster på Namnå, var også i Storberget den sommeren. I forgrunnen vi barna, Hans, Magne, meg og Åse. Bak meg tante Ågot og Ruth. Ytterst til høyre tante Kaja og bak skimter jeg min bestefar bak min mamma, pappa og onkel Mentz. Ser vinduet til soverommet står åpent. Minnes det var malt dyp gammelrosa, med hvitt skråtak og lister. På hver side var det arker der klær ble oppbevart. Fetter Hans og jeg gikk på oppdagelsesferd der og kledde oss ut, i gamle klær tante Anna, som  jobbet hos skipsreder Klaveness, hadde hatt med seg. Perlebroderte charlestonkjoler fra 20-tallet og rosa blondeundertøy var blant skattene vi fant der. ;) 
Minnes vi måtte passere soverommet til onkel Julius for å komme til vårt rom. Når han hvilte middag gikk jeg alltid musestille, kanskje fordi onkel også var så stille bestandig. På veggen der hang hagler og salongrifler. Mamma fortalte at hun ble livredd 1. gang hun kom på besøk, for hun hadde aldri sett våpen hengende slik i et hus. 

Om sommerkveldene summet det av knott og mehank, som myggen het der den gangen. Parafinlampa ble tent over kjøkkenbordet, elektrisitet ble først lagt inn i 1956, tror jeg. Og alle satt samlet rundt bordet, vi spilte kort, "Bondebridge" og "Vriåtter", mest det første, tror jeg. Men døgnet der fulgte lyset, så dagen tok slutt i 9-10 tida om kvelden.

Kuene sto på bås i sommerfjøset om natta, og etter morgenmelkinga ble de sluppet i skogen. Og i kveldinga kom de tilbake til fjøset, og sto der rautende, for å si ifra at nå er vi her. Så ble de melket igjen, og mat og vann ble båret fra husene til sommerfjøset, og melka i store bøtter tilbake. Etterpå ble melka separert med en hånddreid separator, slik at de fikk skilt ut fløten, som ble brukt til å kjerne smør. Minnes jeg likte godt å dra separatoren, for en stakket stund. Å, hvor herlig smakte det ikke med nykjernet smør på svensk knekkebrød. Smøret var ikke saltet ennå, så vi måtte strø salt oppå. Den skummede melka ble brukt i foret til griser og kalver.

Kalvene gikk gjerne i kalvehuken, et mindre skogsområde i utkanten av gården, som var gjerdet inn. De var ikke så store og i mine øyne skumle, så dem kunne jeg være med og stelle. Men jeg gikk aldri dit uten tante Ruth.

Vi ungene fikk med oss spann og gikk på blåbærtur i skogteigene innenfor gjerdet. Så bar det tilbake for å spise blåbærsoll i kjøkkenet. Og rundt om på gården var det villbringebærkratt og steder hvor det vokste markjordbær. Eller vi fant oss deilige gulrøtter og neper på åkeren, og noen ganger snek vi oss inn i jordbærhagen til tante Kaja, det var egentlig forbudt område. Det var ikke så mye av det. Rips var det masse av, hele hagen full av busker, men den gang likte jeg ikke rips, så den brukte jeg bare til å fjerne blåbærflekkene fra fingre og fjes.

Det var mange uthus i Storberget den gangen, låven, bryggerhuset med snekkerstua, vinterfjøset med hønsehuset, sommerfjøset, garasjen, hvor den gamle bilen til onkel Julius, en T-Ford, sto lagret, stallen med utedo og høyløe over, vognskjul, vedskjul med måseskjul, smie, stabbur, utkjeller og nepekjeller med det lille huset over, som vi brukte som lekestue sommertid, og kalvehuken i kalvehagen.

Det beste vannet var i kaldkjelda, brønnen som lå nede i jordet. Der lå også en øse, som vi kunne øse opp vannet med, og drikke av. Brønnen var dekket av et trelokk, og vi lå på magen når vi hentet opp vannet. Klesvask, lite endret fra min bestemors tid, foregikk ved den andre brønnen, som lå ved siden av bryggerhuset.

Kjøttmat, som skulle oppbevares ble enten saltet ned, eller hermetisert. Jeg kan fremdeles drømme om de hermetiserte pølsene jeg fikk i Storberget, og de fikk jeg ofte, for jeg var ganske vanskelig i matveien, blant annet hver gang det hadde regnet, og pappa hadde vært på fisketur og kom hjem med aure og abbor til middag. Fælt å tenke på all den deilige sprøstekte ørreten, stekt i rømme, som jeg gikk glipp av. Men til gjengjeld fikk jeg mine yndlingspølser. Dessverre smakte de ikke like godt etter at fryseren hadde gjort sitt inntog, som da de ble hermetisert på gammeldags vis.

Avreisedagen opprant til sist, vi ble alltid servert rømmegrøt den dagen, ikke akkurat det mest fornuftige med tanke på meg og reiseveien, men nydelig smakte den, feit og fin. Så kom onkel Per (Per Storberget) og i senere år, fetter John ( Johansen),  kjørende fra Svullrya, for å frakte oss til bussen, men før vi kom så langt bar det innom til kaffe og kaker hos onkel Alfred og tante Oleane, alle måtte ta avskjed, for det var et helt år til neste gang vi møttes.

På bildet til venstre ser vi Per Sverre, fetter Hans, meg og fetter John (Johansen), Pers pappa.

Og barnet trodde somrene skulle vare evig.....