Finnskogen - Svartberget

Plassen Svartberget, på finsk Orala, ble ryddet fra 1729, og var i bruk i noe over 100 år. Før dette året hadde det ikke vært fast bosetting i Bårderud sæterskog. Erik Samulsen, som levde fra ca 1687 til 1757, var rydningsmannen i Svartberget. Skifte ble holdt etter Erik Samuelsen sommeren 1857. Eiendelene i boet ble satt til 127 daler, men gjelden var på hele 342 daler. Etter skiftet å dømme var Erik og kona Ingrid Steffensdatter, som levde til 1762, barnløse.

Erik Samulsen kom fra Åranstorpet på Austmarka og var sønn av Samuel Henriksen Orainen. Dermed er det også forklart hvorfor Svartberget på finsk ble kalt Orala, da dette kan oversettes med Orainens boplass. I en rettsak i 1751 om bråtebrenning på Kongshov sæterskog er Erik omtalt som Erik Oran.

Den siste som bodde i Svartberget, var Christian Eriksen, som var innerst, hvilket betyr leieboer. Han døde her i 1833, 78 år gammel. Siden har det visstnok ikke vært bofaste folk i Svartberget. Av hus sto bare tømmerlåven igjen i 1979.

Min forfar, Tomas Pedersen Navilainen, f. 1737, fra Rotneberget ble husmann her muligens i 1757. Han giftet seg 2. gang med Kirsti Johansdatter, f. ca 1725-1810. Deres datter Berte, f. 1766 fikk i 1796 sønnen Peder med Peder Danielsen Skulstadberget, sønn av Daniel Pedersen Navilainen. Peder Pedersen Navilainen ble husmann i Bjørsjøtorpet.

Finnskogen - Helgebergsholen

Helgebergsholen er ryddet fra 1827. Rydningsmannen var Ole Andersen, som levde fra 1793-1848, og kom fra Kirkesjøberget. Eiendommen er i dag på 52 dekar, innenfor gjerdet. Våningshuset er bygd i 1956-57 etter brann, fjøset er fra 1911 og endel av tømmerlåven kan være fra den tid bruket ble ryddet. Dagens eier, som er etterkommer etter rydningsmannen, driver med sauehold. Til Helgebergsholen kommer man via veien forbi Grue Finnskog kirke.

Datteren Anne, f. 1825-1909, giftet seg med Johannes Andersen fra Søndre Torgardsberget, f. 1819-1909, i 1851 og de overtok plassen.  De fikk 9 barn og min farmor Anne var nummer sju i ungeflokken.

Finnskogen - Nedre Storberget

Bildet er tatt omkring 1950-60.

Det var i 1740 eller like før at folk slo seg ned på Haugsætre og de siste fastboende forlot sætra omkring 160 år senere, men det kan virke som det bare bodde folk her av og til i disse årene. Den viktigste boplassen i Haug skog er Storberget, og fra sent på 1700-tallet var det 2 bruk her, øvre og nedre Storberget. Antakelig er øvre Storberget det eldste bruket, men det antas at nedre Storberget ble tatt opp bare noen få år etter. Begge brukene er fortsatt bosatt. Det finske navnet på Storberget er Mikkola. Navnet skriver seg fra at rydningsmannen var Mikkel Pålsen.

På kartet fra 1790 er nedre Storberget avmerket, så vi må regne med at det var folk her da, men trolig var plassen ganske ny. Nedre Storberget lå under søndre Haug.

Hans Olsen var i Storberget i slutten av 1780-årene og kan ha vært den som tok opp plassen, men dette er usikkert. Opp igjennom årene var flere familier bosatt her.

Som eget bruk ble nedre Storberget skyldsatt i 1874. Tidligere hadde det hørt under Kirkenær og Tomterstad (søndre Haug), men dette året solgte Thomas Schøyen og Brede Tomterstad bruket for 500 spesiedaler til eierne av skogen. Plassen fulgte så skogen til det ble satt opp kjøpekontrakt der min farfar, Johannes Pedersen Bjørsjøtorpet kjøpte plassen for 800 kr. Dette ble tinglest i 1900. Min farfar bygget husene som nå står på gården.

Fra venstre ser vi min farmor Anne,
min pappa Olaf, tante Anna, tante
Kaja, tante Berta, onkel Henrik og
farfar Johannes.

Mine besteforeldre, Johannes Pedersen Bjørsjøtorpet og Anne Johannesdatter Helgebergsholen, fikk etter hvert 9 barn, og det ble bygget skole i Storberget. Den gamle skolestua i Storberget ble senere flyttet til Grue Finnskog Kro og motell og var endel av spisestedet. Men brant ned i forbindelse med brannen der for noen år siden. Når jeg var en tur innom der, tenkte jeg alltid på at i det rommet gikk min far på skolen.

Mine besteforeldre tok navnet Storberget etter gården.

Min slekts bosteder på Finnskogen

Før min farfar, Johannes Pedersen, kjøpte småbruket Nedre Storberget var familien, som de fleste andre bosatt på Finnskogen på den tiden, husmenn. Mine aner har derfor vært bosatt på mange plasser rundt omkring på Finnskogen og jeg vil gjerne skrive litt om hver plass, samt knytte plassene til mine slektninger som i sin tid bodde der.
Som kilde har jeg brukt Grueboka - Finnskogen av Hans Marius Trøseid.

Min mamma

Min mor, Oddny, født i 1910, flyttet fra Torshov til hjørneleiligheten i Sørumgaten 2 på Kampen sammen med foreldrene Hanna og Alfred Larsen og den eldre broren Osvald i 1911, da bestefar, som var jerndreier, fikk arbeid på Kampen Mek. Verksted. Lillebroren Rolf ble født i leiligheten på Kampen. Jordmor ble hentet nede fra det lille huset på haugen ved Åkebergveien. Og fødselen dro i langdrag og min bestefar ble hentet inn for å holde lampen, for Rolf lå i seteleie og jordmoren måtte snu ham for å få ham ut. Hun fikk trukket ned bena og godt var det at han ikke kom i seteleie for han veide 6 kg. Det ble ikke flere barn i familien Larsen etter dette, for det var det verste min bestefar hadde vært med på. Noe slikt skulle aldri hans Hanna gjennomgå en gang til.

Mamma begynte på Kampen skole i 1917. De siste årene hadde hun Dagny Holm som lærer. Her sees hun i bakerste rekke, nummer 4 fra høyre. Bildet er fra 7. klasse.

Min mor var hva jeg vil kalle en muntlig forteller, en overfører fra tidligere tider. Uten hennes beretterglede hadde jeg neppe hatt stor kunnskap om min familie å bygge videre på i min hobby. slektsgransking. For familiehistorie handler ikke bare om å finne sin slekt, når de ble født, hvem de giftet seg med og når de døde, men også å ha litt kunnskap om de enkelte personene for å kunne videreformidle til nye slektsledd. Selv er jeg ikke like flink som min mor til å berette muntlig og velger derfor heller å overføre på mitt vis.

Tidligste historier har jeg fra hennes 11 år eldre kusine, Margareth Ann Gilbreath, som besøkte oss fra Miami midt på 60-tallet. Som barn bodde de begge på Torshov, like i nærheten av hverandre, og hun elsket å være trillepike for sin lille kusine. Hun fortalte at hver gang hun så noen gå foran seg løp hun omtrent etter dem med barnevogna for at de skulle få beundre den lille, som utvilsomt var en meget vakker baby med helt kullsort hår, fløtehvit hud og en liten rosenrød trut. Minnes at jeg selv, som barn, syntes at min mor lignet Snehvit.

Slektbilde fra Torshov. Min oldefar
Daniel Hansen omgitt av sine
3 døtre med ektefeller og barn.
Hans 2 sønner, Hans og Aksel
med familier er dessverre ikke tilstede.
Min mamma foran med dukken.

Senere ga hun også sin nydelige porselensdukke til sin lille kusine, da hun var omkring 3 år gammel. Men den dukken varte ikke lenge, fortalte Margrete, som hun het her i Norge. Mamma gikk så opp i leken at hun slo sund dens nydelige porselenshode. Men min mormor tok heldigvis vare på dukkeskrotten.

I Norderhovsgaten var det flere butikker, som for lengst er borte, blant annet en butikk som hadde utstilt et nydelig dukkehode. Mamma fortalte at hun hver dag var innom butikken, kikket og spurte om prisen. Men en dag, til hennes store sorg, var hodet forsvunnet. Stor var gleden da hun til jul fikk sin dukke igjen med det vakre dukkehodet.

Mamma hadde fødselsdag 1. mai og et år ble en dukkevogn levert på døra. Den skulle til Larsen og det het jo hun. Skuffelsen var enorm da det viste seg at dukkevogna skulle til ei jente som også het Larsen og bodde i Sørumgaten 1. Min bestemor dro rett ut og kjøpte dukkevogn den dagen. Men, dukkevognen varte bare til neste vinter, for da fant mamma ut at en dukkekjelke hadde vært fin å ha og dersom hun fjernet hjulene så ble dukkevogna en fin dukkekjelke. Den skled jo så fint på understellet.

En annen gang hadde hun sett seg ut en av sin mors bluser, som hun syntes moren aldri brukte. Armen på den kunne jo bli en flott dukkekjole. Og mamma tok saksa, klippet av armen og snurpet sammen en kjole til dukken. Stolt viste hun den til sin mor og forsto ingen ting da min bestemor satte seg rett ned og stortutet. For det var hennes fineste bluse mamma hadde klippet i stykker, den blusen bestemor bare brukte til fest.

Min bestemor hadde sydd to kjoler til mamma, i samme stoff. Den gang var det høyeste mote med ballongbukse i samme stoff som kjolen og mamma klippet den ene kjolen i stykker og sydde seg ei slik bukse. Som voksen undret hun seg alltid om hvordan hun måtte ha sett ut iført den buksa, for hun hadde klippet den rund i skrittet, og bare et for- og et bakstykke.

Min bestemor pleide å beundre leggene til døtrene Høyden, som bodde i Norderhovsgata 28. Mamma, som var temmelig tynn som jentunge, hørte stadig dette og ville også ha slike legger som moren beundret. Og min bestemor var flink til å strikke strømper. Mamma klippet resolutt av strømpelegger og anrettet oppover leggene sine, etasjevis. Dette holdt hun på med helt til hun en gang sang for åpent vindu, en eller annen hadde beundret sangstemmen hennes og hun ville gjerne at flere skulle få nyte den. En guttegjeng kom forbi og en lurte på hvem som gaulet slik. «Å, det er bare hu gærne Oddny med oppstopperlegga», sa en av de andre. Etter det fikk strømpene være i fred.

Mamma med sin far Alfred og onkel Aksel

Teater forsøkte hun seg også på, laget forestilling på loftet etter å ha lest Tornerose, skrev manus med replikker, laget kostymer og solgte billetter. Men forestillingen skar seg da onkel Osvald nektet å spille for publikum. Han skulle spille kongen. Mamma skulle være den onde fe, mens lillebror Rolf skulle være Tornerose, som lå i vuggen.

Som frisør prøvde hun seg først da hun skamklipte sin lillebror, Rolf, slik at han nektet å ta av seg lua i klasserommet. Jeg husker hun fortalte at hun ble kalt inn til lærer Rasch for å bekjenne sin ”synd”. Det var slik hun lærte at man bør bruke en kam imellom når man klipper kort hår.

Mor fortalte at hun som barn elsket huskene i Kampens park, spesielt en slenghuske, der man hang etter armene rett ut i luften dersom de store guttene også var med, slik at farten ble stor. Fikk hun ikke plass på huska, hentet hun en pinne som hun truet med at var puttet i do. Mulig hun også hadde gjort det eller kanskje puttet bort i noen etterlatenskaper som lå igjen etter hester overalt i Oslos gater på den tiden.

Om sommeren badet de i Kampen Friluftsbad, populært kalt Isbadet, bak skolen. Husker hun fortalte at vannet var så kaldt at hun ble helt blå. Vinterstid pleide hun å tjuvlåne snabelskøytene til storebroren, Osvald, og sto på skøyter fra porten i Sørumgaten, ned Norderhovgaten og Brinken til Tøyen. Etterpå vanket det ofte juling fra broren, som måtte slipe skøytene for å få dem til å bite på isen.

Etter skolen begynte hun å arbeide i et trykkeri, for å tjene penger til konfirmasjonsklærne. 17 år gammel ble hun sendt til sin tante, Marie Aspelund, som hadde bondegård i Asker, der hun ble i tre år, for å være barnepike for hennes barnebarn, samt lære å bli en dame.

Min mor til venstre, tjenstepiken
Jenny med Ovar, grandtante Marie,
grandonkel Hans Hansen og hans kone.

Fra tiden i Asker fortalte hun masse. Grandtante Marie, min bestemors eldste søster, hadde stor eplehage og solgte blant annet epler på torget i Oslo, eller Kristiania, som var byens navn på den tiden. En gang skulle mamma passe lapskausgryta og hun passet på å fyre godt under gryta. Men glemte at hun måtte røre, slik at lapskausen ble grundig brent. En annen gang, da tjenestepiken Jenny hadde ferie, skulle mamma melke. Sønnen på nabogården skulle hjelpe til og mamma hadde nok et godt øye til ham den gang, for hun stilte nede på kjøkkenet i sin beste kjole. «Hvor skal du?» undret tanten. «I fjøset og melke vel», svarte mamma. «Å ja, det er sant» sa tanten, «Du står bare og drar kua i halen, du, og så kommer melka»  En annen gang skulle de slakte ei høne. Mamma klarte ikke å holde høna, men hogg i stedet hodet av den. Og fortalte senere at den hodeløse høna flakset av sted før den falt død om.

En skitur hørte jeg også om, der hun sto utfor en veg. Oppover kom en mann og mamma strevde fælt for ikke å kjøre på ham. Enden på visa var at hun tilslutt satt på baken med ei ski på hver side av mannen.

Senere begynte hun frisørlære og arbeidet som frisør. I begynnelsen av 30-årene, da det var stor arbeidsledighet, friserte hun kunder hjemme i leiligheten på Kampen, klipp og krølltang.

Min mor helt til høyre, vinker. Min
mormors kusine Sigrid Stensby
nr. 3 fra venstre.

Men det var vanskelig å få jobb som frisør og til sist søkte hun arbeid som syerske på en kåpefabrikk, etter å ha fått en kusine, som kunne faget, til å lære seg det viktigste. Jeg husker hun fortalte at hun var så glad for å ha fått jobb at hun måtte gå fra byen, kunne ikke ta trikken fordi hun lo av glede hele veien hjem. Så stor var arbeidsledigheten på den tiden.

Datidens seilerantrekk.

Mamma elsket å gå på kino i sin ungdom og det var også der hun traff ham hun senere ble forlovet med. Han hadde lagt merke til henne fordi hun satt helt alene og lo så godt av filmen. Forloveden hadde seilbåt og de var ute på masse seilturer i Oslofjorden. Men min mor hadde masse temperament og når de kranglet kastet hun ringen fra seg. Og en dag maktet ikke forloveden mer, hun fikk ikke ringen tilbake, han bare gikk sin veg.

Mamma fortsatte å jobbe som syerske og også som mannekeng, da fabrikken trengte noen til å vise kåper etc. for kundene, noe hun trivdes godt med.

Bryllup i Sørumgata 2. november 1940 med blendingsgardiner foran vinduene.

2. november 1940 giftet hun seg med min far, som var skredder. Hun fortsatte å arbeide som syerske og mannekeng inntil jeg kom til verden i 1946. Da ble hun hjemmeværende husmor, slik som var vanlig på den tiden. Men hun fortsatte med å sy skjørt som min far tok med hjem og spedde slik på familiens inntekter. 

Sommerferie i Storberget på
Grue Finnskog sommeren 1946.

Senere, på slutten av 50-tallet, arbeidet hun en tid som syerske på Lasør. Der fikk arbeiderne kjøpe feilvarer på fabrikken, husker jeg hadde mange fine gensere i denne tiden. 

Når det gjaldt klær var hun alltid elegant, gjennom hele livet. Min far, som var dameskredder, sydde stadig nye kåper og drakter til henne og selv sydde hun kjoler. Husker han også bestilte persianerskinn fra Frankrike og sydde pelskåpe til henne.

Tegnet hadde mamma gjort hele livet og da hun syntes hjemmet trengte noe på veggene, malte hun selv to malerier på begynnelsen av 50-tallet. Min far skulle selvsagt ikke være dårligere og malte også et maleri. Alle henger nå på mine vegger. Husker ennå lukten av oljemaling og terpentin og kvelder med lys fra ei blå dagslyspære.

Mamma på svalgangen
i Sørumgata 2.

Mamma fra tiden på Oppsal

Mamma ble enke i 1965 da min far døde av lungekreft. Hun ble boende i den samme leiligheten på Kampen som mine besteforeldre hadde flyttet til i 1911 fram til hun i begynnelsen av 1970-tallet flyttet til eldreleilighet på Oppsal, hvor hun trivdes godt. Hun elsket alltid Oslo, med alle butikkene, kafeer, kino og teater. Men besøkte også oss i Telemark minst en gang i måneden og ble gjerne en uke eller 14 dager av gangen, ordnet opp i mitt hus, pusset vinduer m.m. så jeg ble grundig bortskjemt. 

Stolt mormor med barnebarna
jul i Høgås i Telemark,
Hanne Gunhild til venstre,
Hege Dordi til høyre.

       Hun ble mormor første gang i 1968 og var dagmamma for min lille datter fram til vi flyttet til Telemark i desember 1969. I 1971 ble hun igjen mormor og hun storkoste seg alltid sammen med barnebarna og var en stor eventyrforteller. Og aldri var det samme eventyr to ganger, for hun diktet dem selv mens hun fortalte. 

Men da jeg og mine døtre flyttet tilbake til Oslo i 1985 og bosatte oss på Romsås, flyttet også mamma til eldrebolig der. Og trivdes godt når hun igjen fikk innta catwalken med å vise klær, både i eldreforeningene på Oppsal og Romsås.

Fra 85 års dagen 1. mai 1995,
Inge Margit og oldemor

Første oldebarn Inge Margit, datter av
Hege Dordi

Inge Margit på oldemors
fang julen 1994

Oldebarn nr 2, Thor Endre, sønn
av Hege Dordi,
sommeren 1996, etter at mor
hadde fått et lite slagtilfelle.

I 1994 hadde hun ikke lenger samme gleden av byen, alderen begynte å kreve sitt og hun flyttet hit til meg på Finnskogen, hvor hun fikk kose seg sammen med meg i et par år. I påsken 1996 fikk hun et lettere slagtilfelle og vi ble avhengig av hjemmesykepleien daglig i et års tid, i og med at jeg jobbet heltid som styrer i barnehage. Sommeren 1997 fikk hun korttidsplass på Grue Alders- og sykehjem da jeg skulle sette inn nytt kjøkken i mitt hus. Og der trivdes hun så godt og livnet slik til at det ble bestemt at hun fikk fast plass der.

Bildet viser min mamma, slik jeg
alltid vil minnes henne, med
sitt eiegode smil.

Sommeren 1998 døde hun der, 88 år gammel og mett av dage, gjennom hele livet et herlig menneske. Jeg kommer alltid til å huske henne som den personen som kom dansende inn i et rom, som alltid frydet seg over livet og som elsket sin datter, sine to barnebarn og sitt første oldebarn, som hun, som frisk, fikk gleden av å oppleve. Hun hadde sikkert også kommet til å storkose seg med oldebarn nummer to, dersom hun hadde fått beholde helsen en stund til. Man ser jo av bildet over, tatt sommeren 1986, gleden hun følte ved å ha ham på fanget. 

Siste bilde av min mamma, tatt mai 1998.

Min pappa

Han ble født i Storberget 1904, som det 7. barnet i barneflokken der. Min farmor Anne fikk først tre gutter, deretter tre jenter og tilslutt tre gutter. «Og hadde jeg kunnet få flere da, så hadde det vel blitt tre jenter til», sa hun en gang til min mamma. «Du snakker om å ta i mot og takke», var min mors kommentar i ettertid. Nei, barnebegrensning var nok et ukjent begrep den gangen. 
Fra venstre ser vi Per Storberget, min bestemor Anne, født Helgebergsholen, med min onkel Mentz Storberget på fanget, bestefar Johannes med min pappa på fanget og min onkel Alfred Johansen. Foran sitter min tante Anna, min tante Bertha og min onkel Julius Storberget. Tante Kaja er ikke med på familiebildet. Hun var redd fotografen og rømte ut. Onkel Henrik Storberg er ennå ikke født. Han kom først til i 1908.
Bildet til høyre viser min tante Anna med onkel Mentz på fanget, tante Kaja, tante Bertha og min pappa, sittende utenfor bryggerhuset i Storberget. 

Så mye om barndommen kjenner jeg ikke til, utenom at han og onkel Mentz var både brødre og bestevenner, knapt året skilte de to. Husker pappa fortalte at han fikk tollekniv da han var omkring 2 år gammel, men tror vel muligens han var nærmere 3 år. Kanskje fikk han den av sin onkel Julius Thorp, bror til bestefar Johannes. Han kom på besøk fra USA sommeren 1907, pappa ble 3 år 17. september det året. Og at han hadde stjålet tåteflaska fra Mentz da farmor Anne lå på sykehuset og bestefar stelte hjemme alene med alle ungene. Men han ble skuffet, for melka var sur.

Yrkeskarrieren startet han opp som handelsbetjent hos Olaf Halvorsen i Svullrya, omkring 16 år gammel. Men fant ut at det var skredder han ville bli og startet i lære hos Olav Myrvang i Svullrya. Senere fortsatte han læretiden på Kirkenær og flyttet til Oslo, der han tok svennebrev og tilskjærerutdanning. I denne tiden var han nok litt av hva man den gang kalte en dandy, med stråhatt og sølvholket spaserstokk. Stokken har jeg fremdeles. Husker da jeg flyttet hit til Svullrya i 1990, Josefa Hansen husket min pappa fremdeles. "Han var jo så pen", sa hun.

Omkring 1930 jobbet han med kostymer på Chat Noir http://chatnoir.no/ og som påkleder for Einar Rose, som en gang knocket ham ut, grunnet et lite «feilskjær» med glidelåsen på et unevnelig sted, sikkert ikke helt behagelig. I alle fall fant pappa seg igjen, sittende på den andre siden av rommet. I denne tiden ble han kjent med en god del av datidens revyartister og reiste på landsomfattende turneer med blant andre Einar Rose og Lalla Carlsen. Sistnevnte var visstnok en gang så sliten at hun bare ville gjemme seg bort og reiste sammen med pappa i drosje fra Oslo til Storberget. Det var nok et utmerket gjemmested den gang. Ei heller var det vel noen der som kjente henne i en strømløs tid da man knapt hadde radio. Elektrisitet ble først lagt inn der på midten av 50-tallet.

I 1938-39 havnet han og mamma på samme arbeidsplass, han som tilskjærer, hun som syerske. Og hver gang han kom inn i rommet der hun satt, snublet han i dørstokken. For egentlig var denne bondegutten fra landet ganske så sjenert, selv om han i mange år hadde omgåttes selebriteter. Men de ble raskt et par og giftet seg 2. november 1940, i en tid med krig og blendingsgardiner og bosatte seg i en liten leilighet i Sørumgata 2 på Kampen.

Med å få barn ønsket de å vente i en tid med krig og mangel på det meste av matvarer og jeg ble først født 9 måneder etter freden. Da var min far nærmere 42 år gammel.

Under krigen laget han også et par gitarer, den ene solgte han, den andre står fremdeles her i stua mi. Pappa var svært musikalsk og klimpret ofte på gitaren.

Han kjøpte seg også et par gamle båtvrak, som han bygget sammen til en båt, Funn, 7 - 8 meter lang, 24 fot. Den hadde båtplass på Skarpsno, der jeg tråkket mine barnesko under båtpussingen om våren fram til jeg var 8 år og båten ble solgt. Men jeg kan fremdeles gjenkalle lyden av «Pram o’hoi», for vi måtte ha skyss ut til båten, som lå fortøyd i staker ute i Frognerkilen før han hadde bygget seg ei jolle på verkstedet til onkel Alfred i Svullrya. Hvordan han fikk den jolla fraktet til Oslo har jeg alltid undret meg over i ettertid, men kanskje onkel Per kjørte den på lastebilen.

Som pappa var min far helt super, en pappa som gikk tur med meg i vogna hver dag etter at han kom hjem fra jobben, en pappa som tok meg med på turer i skog og mark, bygde barhytter, laget kvernkaller og barkebåter, spikket seljefløyter, lærte meg å lytte til musikk og tok meg med på museer og filmfremvisninger fra hele verden på Deichmann, hovedbiblioteket i Oslo. Og som selvsagt forsøkte både å lære meg å gå på ski, skøyter og å sykle, noe som dessverre var umulig da jeg har en eller annen feil på balansen. En pappa som kunne det meste, som jeg kunne henge over skulderen på og lære når han koblet ledninger, reparerte klokker og halvsålte sko, noe som kom godt med i stiletthælenes tid. Og som selvsagt sydde alle mine kåper og drakter, han hadde etter hvert spesialisert seg som dameskredder og en stor del av Oslos finere fruer var hans kunder.

Omkring 1957 kjøpte mine foreldre hytte i Etterstad kolonihage, der min far fikk boltre seg med mer snekring og hagestell, noe han koste seg med, podet trærne og laget ulike sorter vin, plantet roser og stauder. Der koste han seg også med krokettspill om sommerkveldene, for vi bodde på hytta fra begynnelsen av mai til ut september, herlige år.

Det var også på hytta vi bodde den sommeren han slet med en forkjølelse han ikke ble kvitt og det ble tatt prøver. Da min mor skulle ringe for å høre hvordan resultatene var blitt sa han: «Dersom det er dårlige nyheter, så vil jeg ikke vite det.» Min mor brukte lang tid på å komme tilbake etter telefonsamtalen, for hun hadde fått beskjed om at han hadde lungekreft.  Det ble mange turer til Radiumhospitalet den sommeren og høsten. Min pappa døde den 21. oktober 1965, 61 år gammel. Bildet til høyre viser oss to den sommeren. Det ble tatt på Vardåsen, der han tilbrakte en tid for behandling, men stort sett var han hjemme i den siste tiden, inntil 2 dager før han døde på Ullevål sykehus. Og jeg huske så alt for godt denne siste dagen, i minste detalj så mange år senere. Jeg var bare 19 år gammel.

Sommerferier på Finnskogen

Hver sommer reiste vi på ferie til Finnskogen, og alltid i bærtida. Ikke den varmeste sommertida på Finnskogen, helt til jeg flyttet hit, trodde jeg at det var frostnetter her hele sommeren. Jeg husker dagen for avreise opprant, kofferter ble pakket, og vi tok trikken til Østbanen. Dette var 50-tallets Oslo, og det å skulle reise på ferie var noe stort. Jeg minnes hvordan det var å stå i den gamle Østbanehallen, høre de forskjellige avgangene bli ropt opp.

Bildet, som viser Østbanehallen med perrong er tatt litt før min tid og i feil sesong, men det er omtrent slik jeg husker stedet. Bildet er funnet på http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Inside_%C3%98stbanen.jpeg 

 "Tog til Åndalsnes fra spor ...." ble alltid ropt opp før vårt tog. Vi måtte kjøpe billett i ventehallen, og vise billetten i luka før vi kunne komme ut på perrongen. Så bar det inn på toget og få plassert seg med kofferter og det hele. Og avsted bar det, stasjon etter stasjon, lenge husket jeg navnene på alle sammen. Endelig kom vi til Kongsvinger, og så skiftet vi tog til Roverud, før det bar avgårde med bussen til Svullrya. Det var dieselbusser, og jeg ble alltid bilsyk. Det var deilig når bussen stoppet på Berg (Lundeseter) for å laste ombord postsekker og varer, men jeg gikk aldri ut av bussen, selv om jeg kunne trengt frisk luft. Det kunne jo komme en ku eller hest, dette var også skåret i gleden med turen. For den gang gikk det ofte store hesteflokker i Svullrya, og for en som fremdeles er ganske utrygg på hester, var det svært skremmende.

Onkel Alfred (Alfred Johansen) møtte oss alltid på bussen, lukten av bakervarer fra Lindstads bakeri blandet seg med diesellukten, kvalmen forsvant, og ferien begynte. Litt nervøs hver gang vi rundet hjørnet av butikken (Grue Finnskog Forbruksforening), for der sto ofte en flokk løshester, men onkel fikk dem alltid unna dersom en nærmet seg. Tante Oleane hadde alltid bakt wienerbrød til vi kom, hun visste at jeg elsket hennes wienerbrød, men først var det middag. Vi ble gjerne i Svullrya i 3 dager, dager som gikk med til å rulle kjerringtrull nedover jordet sammen med Per Sverre, som bare var 3 år yngre enn meg, men sønn av min eldste fetter, leke gjemsel i flishaugen på onkels verksted, følge tante når hun matet gris og høner, kuene holdt jeg meg langt unna. Min redsel for dem startet ved grinda hos tante og onkel, jeg var 2 år, kuene sto ved gjerdet og ventet på å få komme i fjøset. Så rautet en av dem, det gjør jo kuer. De fortalte senere at jeg bare datt ned av gjerdet og pilte inn. De fant meg i en stor lenestol inne i storstua, helt likblek i fjeset.

Så bar det til Storberget, bestefar levde ennå til jeg var 4 år, men jeg husker ham ikke noe særlig. Bare en gammel mann som satt i en gyngestol. Han var født i 1859, og døde i 1950, nærmere 92 år gammel. Men han var sprek nesten til det siste. På et fotografi sitter han på benken utenfor huset, en gammel mann med langt hvitt skjegg, og meg lekende rundt bena hans. Og muligens arvet jeg nærsyntheten etter ham, for han leste avisen uten briller i høy alder.

I Storberget bodde onkel Julius, tante Kaja, onkel Henrik og tante Ruth, som var kona til onkel Henrik, og så min fetter Hans. Han var halvannet år yngre enn meg, og vi lekte sammen hele ferien.

Dagene i Storberget starter med kaffe og kaker på senga, servert av tantene. Så bar det ned til samlet frokost, hele familien. For meg var det en opplevelse å sitte så mange til bords, for vi var bare oss tre. Alle hadde god tid, pratet og koste seg. Vi ungene holdt jo ikke ut så lenge, ute var det ofte kattunger som ventet, eller vi skulle hoppe i høyet på låven, mate kyllinger og høner med vassgras, eller leke i lekestua. Så var det å følge med når tantene matet høner og griser, eller skulle inn på stabburet en tur. Minnes fremdeles den spesielle lukten der inne, matforråd lagret gjennom flere generasjoner.

Hadde det regnet, var det vann i den lille bekken som rant over tunet, det var vel bare en liten grøft, men barn tiltrekkes alltid av vann. Da hentet vi oss et vedtre hver i vedskjulet, og så bar det inn i snekkerbua, hvor vi satte i gang med å snekre hver vår båt. For et eldorado for barn, her fikk vi drive på med høvler, hoggjern, sag og alt annet vi måtte trenge. Jeg lærte meg faktisk å høvle her, som barn. Og når båtene var ferdige måtte de prøves i bekken. 

På bildet  til venstre ser vi min onkel Henrik, pappa, onkel Alfred og onkel Per, sittende i svalgangen til bryggerhuset, et yndet lekested. Min barndoms snekkerbu, bryggerhuset i Storberget, er nå flyttet til Vigdis Holths eiendom i Svullrya. Litt endret utvendig og sikkert masse innvendig. I min barndom hadde huset to rom, snekkerbua og bryggerhuset, som også var innredet med to sengeplasser, kommoder og hvite blondegardiner. Tantene, fars ugifte søstre, sov gjerne der om sommeren.

Det var mye hoggorm i Storberget, man lærte seg å ha respekt for dem. Det var forbudt å leke i steinrøysene, for der holdt ormen til. Jeg har studert mang en hoggorm som buktet seg av sted.

Gårdsdriften i Storberget foregikk på gammeldags vis den gangen. Høyet ble slått med ljå, og hengt på hesjer til tørk. Etterslåtten ble tørket på bakken, og høyet måtte vendes, slik at det tørket ordentlig. Kom det ei regnskur, var det å styrte ut med rivene, rake sammen og legge det i høysåter med papirsekker over. Når høyet skulle i hus ble det båret på ryggen. Et redskap som ble kalt bærsvælk ble brukt til dette. Det var laget av lange bjerkerøtter, som var tvinnet sammen til et reip, med en renneløkke i den ene enden. Bærsvælken ble lagt ut på bakken, så ble høyet kammet og lagt over denne i en passende mengde, som kunne bæres på ryggen. Til sist ble enden tredd gjennom renneløkka og hele høybunten løftet på ryggen. Og inn på låven bar det.

Senere husker jeg at onkel Henrik hadde laget en høyvogn, med drag, omtrent som en gammeldags dragkjerre, som han kunne trekke etter seg. Den gikk lett på to sykkelhjul, og der det ikke var for bratt fikk vi ungene sitte på lasset.

Av og til kom onkel Mentz (Mentz Storberget) kjørende med hest og geitedoning (redskap til å feste tømmeret til under tømmerkjøring).  Han kjørte med denne sledelignende innretningen gjennom skogen på sommerføre, for det fantes ikke vei til Hytjanstorpet den gangen.  Jeg kan huske han kom i full fart ned jordet, stående på geitedoningen, den gang en høy, flott kar.  Det gled godt over gras og mose. 

Av og til kom også hele familien fra Hytjanstorpet på besøk til Storberget, onkel Mentz og tante Ågot, og mine fettere Jan og Magne.  Da ble det flere lekekamerater. Husker et år, jeg hadde fått ei dokke som kunne tisse. Den ville alle guttene, både fetterne og de i nabolaget, utforske. Minnes jeg løp først, hysterisk for dokka mi, og alle guttene på slep. Antar de vant, for jeg har aldri vært den store løperen. Eller kanskje jeg ble reddet av noen voksne.  Min kusine Åse husker jeg bare som ei lita jente, kanskje ikke så rart, hun er 8 år yngre enn meg. På bildet til venstre ser vi et par naboer på besøk: Nelius og Margit Storberget. Mine besteforeldre fra Oslo har også tatt turen til Finnskogen. Og Åse, datter av Ruths søster på Namnå, var også i Storberget den sommeren. I forgrunnen vi barna, Hans, Magne, meg og Åse. Bak meg tante Ågot og Ruth. Ytterst til høyre tante Kaja og bak skimter jeg min bestefar bak min mamma, pappa og onkel Mentz. Ser vinduet til soverommet står åpent. Minnes det var malt dyp gammelrosa, med hvitt skråtak og lister. På hver side var det arker der klær ble oppbevart. Fetter Hans og jeg gikk på oppdagelsesferd der og kledde oss ut, i gamle klær tante Anna, som  jobbet hos skipsreder Klaveness, hadde hatt med seg. Perlebroderte charlestonkjoler fra 20-tallet og rosa blondeundertøy var blant skattene vi fant der. ;) 
Minnes vi måtte passere soverommet til onkel Julius for å komme til vårt rom. Når han hvilte middag gikk jeg alltid musestille, kanskje fordi onkel også var så stille bestandig. På veggen der hang hagler og salongrifler. Mamma fortalte at hun ble livredd 1. gang hun kom på besøk, for hun hadde aldri sett våpen hengende slik i et hus. 

Om sommerkveldene summet det av knott og mehank, som myggen het der den gangen. Parafinlampa ble tent over kjøkkenbordet, elektrisitet ble først lagt inn i 1956, tror jeg. Og alle satt samlet rundt bordet, vi spilte kort, "Bondebridge" og "Vriåtter", mest det første, tror jeg. Men døgnet der fulgte lyset, så dagen tok slutt i 9-10 tida om kvelden.

Kuene sto på bås i sommerfjøset om natta, og etter morgenmelkinga ble de sluppet i skogen. Og i kveldinga kom de tilbake til fjøset, og sto der rautende, for å si ifra at nå er vi her. Så ble de melket igjen, og mat og vann ble båret fra husene til sommerfjøset, og melka i store bøtter tilbake. Etterpå ble melka separert med en hånddreid separator, slik at de fikk skilt ut fløten, som ble brukt til å kjerne smør. Minnes jeg likte godt å dra separatoren, for en stakket stund. Å, hvor herlig smakte det ikke med nykjernet smør på svensk knekkebrød. Smøret var ikke saltet ennå, så vi måtte strø salt oppå. Den skummede melka ble brukt i foret til griser og kalver.

Kalvene gikk gjerne i kalvehuken, et mindre skogsområde i utkanten av gården, som var gjerdet inn. De var ikke så store og i mine øyne skumle, så dem kunne jeg være med og stelle. Men jeg gikk aldri dit uten tante Ruth.

Vi ungene fikk med oss spann og gikk på blåbærtur i skogteigene innenfor gjerdet. Så bar det tilbake for å spise blåbærsoll i kjøkkenet. Og rundt om på gården var det villbringebærkratt og steder hvor det vokste markjordbær. Eller vi fant oss deilige gulrøtter og neper på åkeren, og noen ganger snek vi oss inn i jordbærhagen til tante Kaja, det var egentlig forbudt område. Det var ikke så mye av det. Rips var det masse av, hele hagen full av busker, men den gang likte jeg ikke rips, så den brukte jeg bare til å fjerne blåbærflekkene fra fingre og fjes.

Det var mange uthus i Storberget den gangen, låven, bryggerhuset med snekkerstua, vinterfjøset med hønsehuset, sommerfjøset, garasjen, hvor den gamle bilen til onkel Julius, en T-Ford, sto lagret, stallen med utedo og høyløe over, vognskjul, vedskjul med måseskjul, smie, stabbur, utkjeller og nepekjeller med det lille huset over, som vi brukte som lekestue sommertid, og kalvehuken i kalvehagen.

Det beste vannet var i kaldkjelda, brønnen som lå nede i jordet. Der lå også en øse, som vi kunne øse opp vannet med, og drikke av. Brønnen var dekket av et trelokk, og vi lå på magen når vi hentet opp vannet. Klesvask, lite endret fra min bestemors tid, foregikk ved den andre brønnen, som lå ved siden av bryggerhuset.

Kjøttmat, som skulle oppbevares ble enten saltet ned, eller hermetisert. Jeg kan fremdeles drømme om de hermetiserte pølsene jeg fikk i Storberget, og de fikk jeg ofte, for jeg var ganske vanskelig i matveien, blant annet hver gang det hadde regnet, og pappa hadde vært på fisketur og kom hjem med aure og abbor til middag. Fælt å tenke på all den deilige sprøstekte ørreten, stekt i rømme, som jeg gikk glipp av. Men til gjengjeld fikk jeg mine yndlingspølser. Dessverre smakte de ikke like godt etter at fryseren hadde gjort sitt inntog, som da de ble hermetisert på gammeldags vis.

Avreisedagen opprant til sist, vi ble alltid servert rømmegrøt den dagen, ikke akkurat det mest fornuftige med tanke på meg og reiseveien, men nydelig smakte den, feit og fin. Så kom onkel Per (Per Storberget) og i senere år, fetter John ( Johansen),  kjørende fra Svullrya, for å frakte oss til bussen, men før vi kom så langt bar det innom til kaffe og kaker hos onkel Alfred og tante Oleane, alle måtte ta avskjed, for det var et helt år til neste gang vi møttes.

På bildet til venstre ser vi Per Sverre, fetter Hans, meg og fetter John (Johansen), Pers pappa.

Og barnet trodde somrene skulle vare evig.....