Jern har blitt bearbeidet i Europa fra ca 500 år e.Kr. Metodene var lenge primitive, men etter hvert ble det utviklet metoder som ble til senere tiders masovner. Etter hvert som vannkraften kunne utnyttes skjøt utviklingen fart.
Ardennene inneholdt rike forekomster av jernmalm og vallonerne utviklet nye måter å utvinne jernet på, det som senere ble kjent i Sverige som vallonjern. Allerede på 1400 og 1500 tallet var traktene i Meusedalen, Liège og Namur et sydende bruksdistrikt.
På 14- og 1500 tallet ble det utviklet gruver i den søndre delen av Belgia, det distriktet som heter Vallonia, da det her var naturlige forutsetninger for en jernindustri, jernmalm, skoger og vannkraft. Behandlingen av jernet nådde her et høyt teknisk nivå, og Vallonia ble Europas jernsentrum. De stadige krigene mellom de europeiske landene krevde masse våpen, og Vallonia ble snart Europas våpensmie. Men etterhvert ble handelsveiene sperret av krigene, og i Vallonia ble det stadig minkende forekomster av jernmalm og gruvene ble nedlagt. Dette førte til stor arbeidsløshet og snart nådde også krigene disse distrikter.
I Norden var det endelig slutt på Hansastatenes monopol på all handel, og de herrer som tidligere hadde hatt hånd om våpenindustrien i Europa var nå på jakt etter nye rike jernforekomster. Råvarene fant de nå i Sverige, et land som i deres øyne var lite gjestfritt og tilbakestående i europeisk sammenheng, men fra gammelt av fantes der gruvedrift og jernutvikling. Men i Sverige hadde man inntil da bare smidd til husbehov og eksportert jernet som råvare.
Mester Wellam de Wijk hadde flyttet fra Antwerpen til Sverige, og i 1580 fikk han i oppdrag av myndighetene i Sverige å utvikle jernhåndteringen. Etter innbydelse fra svenske myndigheter flyttet Wellam de Besche til Nyköpings bruk i 1597. Han ansatte så noen vallonere til bruket, og han hadde kontakt med Louis de Geer i Amsterdam, og fikk ham interessert i de muligheter som fantes i Sverige. Og da de Berche anla Finspång bruk i 1617, stilte de Geer med garantier. Etter hvert kom også de Geer til Sverige, og Norrköping ble hans hovedkvarter. Dette ble det sentrale sted for vallonerinnvandringen, og ulike industrier grodde snart fram. Louis de Geer er nøkkelpersonen når det gjelder vallonerinnvandringen til Sverige, og han regnes også som den svenske industriens far.
For å få i gang industrien trengtes arbeidskraft, og det ble snart klart at den nødvendige ekspertise måtte hentes i utlandet. Og skulle produksjonen av jern foregå uten problemer, måtte man ha vallonere til alle arbeidsoppgavene. Å få tak i denne arbeidskraft var ikke noe problem, da arbeidsløsheten på deres hjemsted var stor. Arbeidskraften ble håndplukket, kontrakter skrevet og reisen betalt for hele familier. Og i Sverige fikk de tildelt jord til å kunne bygge seg hus og starte med litt jordbruk til husbruk.
Smedene og masovnsarbeiderne levde inne på brukene. Vallonerjernet var av høy kvalitet, og arbeidshemmeligheter ble nøye overvåket. Smedene ansatte kun sønner og svigersønner på sine arbeidslag, ingen svensker ble innviet i arbeidet. I generasjoner snakket vallonerne fransk seg imellom. Etterhvert som de svenske arbeiderne fikk slippe til i smier og hytter, overtok de vallonske ord og uttrykk og dette yrkesspråket levde videre helt inn i moderne tid.
Av de ulike yrkesgrupper som kom til Sverige, utgjorde kullbrennerne den største, idet det gikk med enorme mengder trekull til jernindustrien. Kullbrennerne var, i motsetning til smeder og masovnsarbeidere, en utsatt gruppe. De var bosatt ute i skogsdistriktene, og for dem gjaldt det snarest mulig å smelte sammen med den svenske befolkningen, som ikke så med blide øyne på de fremmede inntrengerne. Vi må regne med at dette kan være en av årsakene til at deres vallonske etternavn ble glemt etter et par generasjoner. Man kan også se, når man leser i svenske husholdsprotokoller, at fornavn også ble «forsvensket».
På brukene trengtes også skrivere, bokholdere, fogder, befalingsmenn, gartnere og forvaltere. Til innvandrerne hørte også de som var bosatt på herregården, brukspatronen og hans familie, og deres tjenerskap. Gartneren hadde en høy stilling, herregårdenes hageanlegg var ofte enestående, mange steder hadde man også orangerier - drivhus med sydfrukter.
Alle de ovenfor nevnte tilhørte det øverste skiktet på bruket. Deres barn kunne avansere i stedets forvaltning, og det hendte etter noen generasjoner at en brukspatron kunne regne sitt opphav fra en arbeiderfamilie. Disse mulighetene for sosialt avansement for vallonerbarna berodde på noe så enkelt som at de fikk lære å lese og skrive, de fikk utdannelse. Vallonerne, som var kalvinister, hadde med seg egne prester. Prestene ordnet med skolegang for barna fram til 12 års alder, både for jenter og gutter. Dette var ikke vanlig for arbeiderbarn i datidens Sverige.
Vallonerne kom fra et mer utviklet samfunn enn det svenske. De kom fra et land med en rikere kultur, både åndelig og materielt. De var f. eks. nøye med sin påkledning, og deres høytidsklær imponerte den svenske allmuen. De utgjorde en elite på brukene, og hadde forskjellige privilegier, i begynnelsen skattefrihet og frihet fra militærtjeneste. Vallonerne holdt seg for seg selv og blandet seg ikke med bondebefolkningen, vernet om jobbene sine og i begynnelsen giftet de seg bare innbyrdes. De satte pris på musikk og dans, og karnevalsfeiringen stammer fra dem, og deres instrument var nøkkelharpen. Etter hvert har vallonerne blandet seg med den svenske befolkningen, men fremdeles kan ord og uttrykk tilbakeføres til deres språk.
Kilde:
Sällskapet Vallonättlingar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar