Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

lørdag 28. november 2015

Nytt webhotell

Da var MINE ANER tilbake på plass i World Wide Web igjen. Nå er jeg mektig sliten, tjeneren ville ikke godta overføring med Ftp, så jeg måtte bruke en annen metode. Dette gjorde at alle bildene av personer ikke kom på plass. Og foreløpig aner jeg heller ikke hvordan jeg skal få dette til å fungere. Tidligere har jeg bare overført via FileZilla og da har bilder fulgt med automatisk og lagt seg på rett sted. Så beklager at det en del steder står bilderammer og at man kan klikke for å se bildet i stort format. Det fungerer dessverre ikke. Mulig jeg må legge bilder her på bloggen og linke til rette vedkommende, for det er litt ergerlig når man har funnet bilder. Da vil man gjerne vise dem. Det er liksom litt av vitsen å se hvordan slektningene så ut, om det finnes likhetstrekk til etterkommerne etc. Men jeg må antakelig bare være fornøyd med endelig å ha fått det hele til å fungere igjen.

Slekten er nå utvidet med søskenbarn til mine foreldre og også til min morfar. Grunnen til at jeg har tatt med hans søskenbarn, det var bare 50 stykker jeg fant :), var at den muntlige overførte familiehistorien hadde en opplysning om at en av hans kusiner skulle være skuespiller. Min morfar var født i 1878, så jeg regnet med at vedkommende måtte være omtrent på samme alder. Klarte å oppspore Biografisk skuespillerleksikon av Liv Jensson med oversikt over norske, svenske og danske skuespillere på norske scener. Der fant jeg at min oldefars eldste søster, Marie Henriette Olivia Larsen, var gift med skuespilleren Jean Berg, som var ansatt ved Kristiania Theater. Og at deres datter, min morfars kusine Marie Jeanette Berg, f. 1876, i sitt første ekteskap også var gift med en skuespiller, Hjalmar Holck Johannesen, som også var ansatt bl.a. ved Kristiania Theater. De ble skilt og i sitt annet ekteskap var hun gift med en overrettssakfører. Men om hun inntok de skrå bredder, se det fant jeg intet om. Men selvsagt er det mulig, hun beveget seg i alle fall i de rette kretser i så henseende. Så nå tror jeg hele den muntlige familiehistorien, overført til meg av min mor, nå er på plass. Og det meste stemte merkelig nok, men var kanskje ikke akkurat slik hun så det for seg.


lørdag 26. september 2015

Min farmor Anne var av finneslekt

Jeg ble bedt om å skrive en artikkel til DIS-Hedmark etter at de hadde funnet min slektsblogg. Så denne artikkelen sto på trykk i DIS-Nytt 3/2015. Nå med litt tillegg i tekst og bilder.


Farmor Anne ble født på plassen Helgebergsholen i Grue Finnskog 17. mars 1864 som nummer 7 i en ungeflokk på 9. Faren, Johannes Andersen, ble født i Søndre Torgardsberget i 1819. Han giftet seg med Anne Olsdatter av slekten Mulikka, som ble født i Helgebergsholen i 1825. Johannes Andersen var kirketjener i Revholt kapell (Grue Finnskog kirke), som ble innviet 4 mars 1863, i tillegg til at han hadde husmannsplassen Helgebergsholen.

Bildet her viser antakelig min farmor Anne som ung pike. Dessverre er bildet av dårlig kvalitet da det har vært utsatt for lys.

Her et bilde av huset i Helgebergsholen der min farmor kom til verden. Som vi ser er det en røykstue. Dette huset brant visstnok ned, uvisst hvilket år. Jeg antar bildet her er fra omkring 1900.

Om farmor Annes barndom vet jeg lite, annet enn at hun hadde tre brødre og fem søstre. Men vi kan vel regne med at hun fra tidlig barndom måtte hjelpe til hjemme, i likhet med de fleste barn på den tiden. Jeg antar også at språket fremdeles var delvis finsk hjemme siden farmor snakket en del finsk som voksen etter hva som er blitt meg fortalt.

28 år gammel giftet hun seg med min farfar, Johannes Pedersen Storberget, født 6. november 1859, av slekten Navilainen iflg. Gottlund3, fra husmannsplassen Bjørsjøtorpet. Min farfar jobbet som snekker ved jernbanen og hadde tjent en del penger da han var med på å bygge jernbanestasjonene mellom Kongsvinger og Flisa. Familiehistorien forteller at da han fridde til farmor, viste han henne bankboka si. Han hadde da i 1891 kjøpt plassen Nedre Storberget for 800 kroner iflg. Grueboka – Finnskogen av Hans Marius Trøseid, og i 1892 bygde han bolighuset, først i en etasje. Men etter hvert som ungene vokste til ble huset påbygget slik bildet under viser. Under huset var det bygget en kjeller for oppbevaring av mat. I tillegg hadde huset spiskammers.
Ellers hadde småbruket, slik jeg minnes det fra min barndom, låve, stabbur, bryggerhus, stall med høyløe, vognskjul, smie, sommer- og vinterfjøs og skåle med vedskjul og et rom som ble kalt måsaskjul, der det ble oppbevart mose og løv, som også ble hakket opp til fór, samt utkjeller/jordkjeller i skråningen bak stabburet. Der ble poteter og rotgrønnsaker oppbevart.

Farmor og farfar giftet seg 26. desember 1892 i Grue kirke. Og så kom ungene på løpende bånd, tilsammen ni stykker. Først ble det tre gutter, Alfred i 1893, Peder i 1995, Julius i 1896. Deretter kom tre jenter, Anna i 1898, Bertha i 1899, Kaja i 1902 og til sist tre gutter til, Olaf i 1904, Mentz i 1905 og Henrik i 1908. «Og hadde jeg kunnet få flere da, så hadde det vel blitt tre jenter til», sa hun til min mor. Men de skulle visstnok ha vært 10, hun aborterte en gang. Kanskje var det den gang hun kom på sykehus og farfar stelte alene hjemme. Min far stjal tåteflaska fra lillebroren, men skuffelsen ble stor. Melka var sur!

Farmor pleide å reive spedbarna i et trau, slik at hun kunne bære dem på ryggen og bare legge dem ned på jordet når hun jobbet ute. Da var det også enkelt å amme dem utendørs, bare legge ungen med hele trauet til brystet.

Farfar lå borte på anlegg og farmor følte seg nok alene hjemme på gården. Nabokona var hun blitt uvenner med, grunnet hun skulle ha sverget trolldom over sauene i Nedre Storberget siden de bare døde. Overtroen
var nok stor på den tiden. Hva som egentlig hadde skjedd med sauene vites ikke. Men der var aldri sauer i ettertid, selv om de forsøkte flere ganger. Så etter fjøsstellet om morgenen gikk hun av sted en mil ned til bygda og deretter ca en halv mil til barndomshjemmet Helgebergsholen, leiende på eldstegutten, med den yngste på armen, gravid med nummer tre. Og samme veien tilbake igjen om ettermiddagen, for å rekke hjem til kuene kom fra beite i skogen. Om det var under samme graviditet hun hadde fyrt opp under bryggepanna og holdt på med klesvasken ute, vites ikke. Men i alle fall merket hun brått at tiden var inne, alene voksen hjemme på gården. Hun gikk da inn, fødte ungen, reivet og stelte den. Og deretter gikk hun ut igjen og fortsatte med klesvasken.

I 1907 var yngste bror til farfar, Julius Thorp, på besøk hjemme i gamlelandet fra USA. Han hadde fotoapparat og tok bilder av familien. Yngste datteren, Kaja, var redd for fotoapparatet og rømte til skogs så hun er ikke med på det første familiebildet. Og minstemann, Henrik, er heller ikke med. Han kom først til verden i 1908. Og alle ni ungene vokste opp.


Farmor vevde, sydde og strikket klærne til alle ungene, ofte måtte natten tas til hjelp. Farfar laget sko. Det gjaldt å være sjølberget.

Til å begynne med gikk ungene på skole i Rotneberget og om vinteren gikk farmor foran og tråkket opp veien. Men snart bygget farfar Storberget skole i yttergrensen av gården. Min far, som var nummer 7 i ungeflokken, gikk på skole der.

Jeg tror ikke vi i dagens samfunn kan forestille oss alt arbeidet som var på en gård i gamle dager, med stell av alle dyra, slakting, sylting, baking og klesvask. Sørge for tilstrekkelig fór til dyra, innhøsting, arbeid på åker og eng. Jeg forstår at min farmor må ha vært utrolig sterk. I tillegg var hun svært interessert i hagestell og sammen med datteren Kaja skapte hun en nydelig hage med både bærbusker, epletrær og masse blomster på sine eldre dager.

Siste året farmor levde var hun syk og sengeliggende. Hun døde 5. februar 1947 og ligger begravet på Grue Finnskog kirkegård. Begravelsesdagen var det minus 52 grader i Svullrya. Mor, som var Oslojente, fortalte at hun aldri hadde frosset slik. I tre dager var det blitt fyrt i kapellet, men fremdeles var blomstene på kransene helt stivfrosne.


Av slekten Mulikka iflg. http://www.askovuorinen.fi/page15.php,

Av slekten Navilainen iflg. Hans Marius Trøseid, Grueboka – Finnskogen, s.243.

lørdag 1. august 2015

Undere over alle undere

I alle fall føltes det slik. For jeg hadde mistet slektsfila mi og alle notatene, som var lagret sammen med den. Stor var da min glede da jeg fikk besøk av mitt barnebarn, som fant ut at det kun var skjermen som var gått i stykker på min gamle PC. Så han tok ut harddisken og satte den inn i en annen PC. Og der lå alt tilgjengelig og ble lagret over på min eksterne harddisk. Nå er slektsfila atter lagt inn i slektsprogrammet på min nye PC og også lagret i Skyen. Eneste jeg nå må gjøre, rent fysisk, er å legge inn alle bildene på nytt. Men det er jo en liten minijobb i forhold til manuelt å legge inn alle personene. Heldig er man som har datakyndige barnebarn, for det er som en tidligere kollega sa, de er innfødte i dataalderen, vi eldre er kun innvandrere.

torsdag 16. juli 2015

Møter med fortiden

 
I min barndom hadde vi båtplass på Skarpsno småbåthavn i Oslo. Hele våren var det båtpuss før vi fikk båten sjødyktig slik at den kunne settes på vannet. Jeg husker vi vandret ned fra trikkeholdeplassen på Drammensveien, gikk under brua ved Skarpsno stasjon, kom ned til Skarpsnobrygga. Og jeg minnes alle bodene innerst på båtenes opplagsplass, innunder jernbanesporet, og selvsagt det spennende grønne huset som var nærmeste nabo. Aldri så jeg et menneske i det huset, ingen ute på de mange kunstferdige altanene. Hvem bodde der?
Bilde her er hentet fra Oslobilder.no og viser utsikt fra Drammensveien 88. Helt til høyre i bildekanten ser vi det grønne huset. Ellers ser vi småbåthavna og skimter brygga ved Skarpsno og jernbanesporet til Sørlandsbanen.

Ved folketellinga for 1900 ser jeg at min tipptippoldemor, Randi Marie Olsdatter Smedholen, enke etter Elias Hansen, som var fergemann og fisker, jfr. folketellingen for 1865, er bosatt i Drammensveien 88, som hun står oppført som eier av. Det står også at hun har inntekt av sundsted. Jeg ser at vedkommende, som har tolket de opprinnelige skriftene her, ikke har forstått at sundstedet er Frognerkilen og at min tipptippoldemor hadde inntekt av å frakte folk fra Skarpsno over sundet til Bygdøy. Og ut i fra bildet her må det ha vært ut fra Skarpsno brygge, der jeg som barn ofte var, den gang vi praiet skyss ut til båten vår, som lå fortøyd ute i sundet her, slik vi ser på det første bildet. Neste bilde viser Skarpsnoferga liggende til kai. Bildet er fra 1931, funnet på Oslobilder.no, så sikkert ikke samme ferge som min forfar Elias Hansen førte over sundet.
Ut i fra utsikten vi ser fra Drammensveien 88 på det første bildet må huset ha ligget  omtrent der Skarpsnoparken er i dag og da til høyre for disse vi ser på neste bilde og som har adresse Drammensveien 88B og 88C. Bygningen vi ser nærmest, bak ferga, er Skarpsno jernbanestasjon.
Bildet til venstre viser Skarpsnoparken og er antakelig der det opprinnelige Drammensveien 88 lå. Den gang mine forfedre bodde her, var dette nærmest langt på landet.






Jeg gikk på Vahl skole i Oslo, den gang realskole og gymnas. Og i løpet av mine 5 år der ble ofte matpakken fortært på en benk utenfor Tøyen hovedgård. Mange turer rundt omkring i den vakre Tøyenparken ble det også i løpet av min barndom og ungdom. Beliggenheten er bare et lite stykke fra der jeg vokste opp på Kampen.

I løpet av min slektsgransking har jeg funnet at min tipptippoldemor Olea Juuls eldste søster, Maren Cathrine Juul, gift med Johan Siebke, som var botanisk gartner ved Universitetets botaniske hage på Tøyen fra opprettelsen i 1813, var bosatt på Tøyen hovedgård. Og slik skikken var på den tiden, var det Marens plikt, som eldste datter, å ta seg av sine foreldre i deres alderdom. Så mine 3xtippoldeforeldre, Hannibal Juul og Bodil Cathrine Holm, flyttet hit fra Fredriksværn festning/marinebase i Stavern etter at Hannibal Juul sluttet i sin stilling som fullmektig der. Og ganske sikkert besøkte også min tippoldemor Frederike Marie Bolette Abelsted sin tante og sine besteforeldre her. Kanskje satt vi på en benk på samme sted utenfor den vakre gamle hovedgården.


onsdag 8. juli 2015

Min gamle PC avgikk ved døden

Skrekk og gru, brått ble PC'en bare svart. Eneste som fungerte var av/på-knappen. Så dessverre forsvant alt jeg hadde lagt inn av data, alle notater, hele slektsfila mi, noe som føltes ekstra ille. Uvisst hvor mange personer som må legges inn på nytt, jeg må nok ta det litt gradvis. Heldigvis ligger det meste på nettet, slik at jeg kan finne alle opplysningene der, av de jeg hadde lagt inn før jeg publiserte sist. Men mange nye personer var blitt lagt inn i programmet, de forsvant selvsagt, sammen med alle notatene. Blant annet min 3xtippoldefar Hannibal Juuls danske aner og alle notater vedrørende den slektsgreinen. Så nå lagres alt slikt i Skyen, slik at jeg ikke skal miste det på nytt. Og jeg anbefaler alle å gjøre dette, for det er fryktelig kjedelig å miste en så stor jobb som dette.

torsdag 21. mai 2015

En vev med møtende tråder

Etter som jeg stadig finner nye opplysninger må jeg nesten flire litt. Bakover i generasjonene finner jeg blant annet fogd Christen Jensen, født 1604 i Danmark, min 8x tippoldefar, hos hvem mine 7x tippoldefedre Peder Räisäinen i Lauhaugen og Steffen Mulikka i Vålberget, begge av finsk herkomst, hentet sine bygselbrev, jfr:

Hvem var de første finner som betalte skatt i Solør? 
I motsetning til finnene på Toten, der gjennomtrekken av finner var stor, ble de første skattende finnene i Solør fastboende. De skaffet seg bygselbevis og ble leilendinger under hans Majestet Kongen av Danmark/Norge. På den tiden (1642-1652) var det Christen Jensen som var ”hans Majestets foged” i Solør og som de hentet sine bygselbrev fra. De fem første finner som fikk slike bygselbevis av fogd Christen Jensen i Solør var: 

• Johan Pedersøn på Varaldskogen 
• Peder Lauridtsøn på Lauvhaugen 
• Stephen på Vålberget 
• Peder Pelle ved Øyern og 
• Pouel Ratiche ved MellemRygden seinere Rotberget 
Kilde: Finsk innvandring til Norge 350 år 1645-1995

Trådene møtes også gjennom min 5x tippoldefar Gulbrand Erichsen, ca 1700-1773, som bygslet gården Tangen i Sørkedalen, Tangen var blant de mange gårder og plasser i Sørkedalen som min 8x tippoldefar Morten Lauritsen Ugle 13.januar 1649 overtok fra kronen som tilbakebetaling for lån til danskekongen.
Ved matrikkelen 1723 var Tangen (Bjertnes) eid av "Madam Leuch" og hadde 1 oppsitter og 1 husmann. Det var "1 hæst, 8 creaturer, 5 souer, 4 gieder" på gården. 

Undres om jeg "snubler" over flere underveis i slektsgranskingen...

I Finnemanntallet 1686 ser jeg at min forfar Stephen (Steffen) i Vålberget har betalt skatt til min forfar, fogden Christen Jensen. Litt forvirrende at han her kalles Steffen Pedersen, jeg har inntil nå bare funnet at han het Steffen Steffensen, men hans kone Annika Pedersdatter Pennainen stemmer med alder og fødested.

lørdag 25. april 2015

Min morfar Alfred Cornelius og hans aner

Jeg var en ordentlig bestefarjente som liten. Mitt første egentlige minne er fra en jul på Bjølsen, litt uvisst hvor gammel jeg var, muligens nærmet jeg meg 3 år. Julenissen var en skummel type og jeg kan minnes jeg kikket på ham mellom bestefars ben. Kan på et vis fremdeles føle stoffet i buksene hans. Etter at morfar og mormor flyttet til Bjølsen i 1948 er jeg blitt fortalt at morfar kom på besøk til Kampen tre ganger i uka de første årene. Da lekte han med meg og vi gikk turer sammen i parken og ned til skomaker Berntsen i Brinken for å slå av en prat. Minnes lukten av lær blandet med røyken fra skråtobakken. Muligens eneste sted han fikk røyke den innendørs.
Ofte var mor og jeg også på besøk på Bjølsen, oftest et par ganger i uken for å hjelpe mormor, som etter hvert ble mye plaget med reumatisme. Da gikk morfar og jeg tur ned til Akerselva, som rant rett nedenfor og matet ender. Kan ennå kjenne min lille hånd i hans store trygge neve. Jeg var eneste barnebarn og høyt elsket. Sukkerungen kalte han meg.
Men det var ikke så mange årene jeg fikk beholde min kjære morfar. Da jeg var 8 år fikk morfar et slagtilfelle og da det også oppsto lungebetennelse døde han, Han som omtrent aldri hadde vært syk. Eneste han gjenkjente på sykehuset var meg.

Morfar hadde vokst opp under forholdsvis trange kår tror jeg. Faren var et festmenneske som døde på restaurant, kvalt av en biffbit som satte seg fast i halsen, forteller familiehistorien. Kanskje kan det ha vært på Theatercafeen i Torggaten 9, der Eldorado teater holdt til i bakbygningen og hvor hans bror, Henrik Larsen, drev hotell og restaurant i 1890-årene.  Som den eldste av sønnene måtte morfar være med moren for å hente faren fra diverse utesteder der hun, som kvinne, ikke kunne gå inn. Jeg har funnet at faren bodde i Theatergaten 9 ved sin død 4. juni 1895 og at han ble begravet på statens regning etter å ha blitt innlagt på byens hospital, ikke grunnet at han var berømt, men antakelig på grunn av fattigdom. Han var da 39 år gammel. Se dødsfallsprotokoll, der han stor oppført som nr. 1545. Det kan virke som at han på denne tiden ikke lenger bodde sammen med familien da jeg både før og etter denne tid finner resten av familien boende samlet. Faktisk ser jeg at han allerede ved årsskiftet 1891/92 står oppført med adresse både i Maridalsveien 56, 2. etasje og i Tomtegaten 23, 1. etasje. Men samtidig er det høyst usikkert om dette er ham eller om det er en annen Axel Larsen i og med at jeg ser at Axel Larsen bor på sistnevnte adresse også i Adresseboka for 1902. Men merkelig at denne Axel Larsen også står oppført på samme adresse som familien i Adresseboka for 1891. Et mysterium jeg ikke klarer å løse.

Familien bodde vesentlig i området Sagene og Sandaker, der morfar gjette kuer på Sandakerjordene. Under slektsgranskinga har jeg sett at de ofte flyttet, sjelden særlig langt, I Nordmarka var han svært godt kjent, vant med å plukke bær, samt fiske. Mamma fortalte at han kom hjem fra disse turene med full bærtine på ryggen og et stort knippe med ørret den gang de bodde på Kampen. Noen ganger hadde han også hele familien med, ifølge mamma overnattet de i tømmerkoier i Nordmarka. Husker hun fortalte at en gang var det to bølinger som møttes på vollen utenfor koia. Kyrne braket sammen og holdt på å trykke inn døra. Heldigvis fikk morfar og guttene jaget dem vekk, mormor var livredd kuer.

Rask i replikken var han alltid. Minnes mamma fortalte om en episode, fortalt av nabofrua på Kampen. Mormor og ungene var på ferie og morfar var alene hjemme sammen med en liten kattunge. "Har du husket på å mate katten nå, Larsen?" spurte fru Olsen. "Ja da, jeg har smurt på to brødskiver og satt fram en skål med kaffe" svarte morfar. Katten levde i beste velgående da familien kom hjem igjen.

Morfar ble født i 1878 som eldste barn i familien og døpt 12. januar 1879 i Gamle Aker kirke. Familien bodde da i Fredensborgveien 58, et hus jeg ser står der den dag i dag.
Jeg fant dette bildet på Oslobilder.no. Her sees Fredensborgveien 58 som det lille huset bakerst av de to husene vi ser mellom de gamle ladene ved Fredensborgveien, som ble revet i 1937. Etter hvert ble det 7 barn i familien, 6 av dem vokste opp. Økonomisk var det tydeligvis trangt, for oldemor måtte jobbe mens ungene var små. En episode, antakelig fortalt av henne selv var at hun ble møtt av morfar, som ropte: "Mamma, mamma, Olga har bærsjet i buksa mi!" Han kunne neppe vært store karen, Olga var hans to år yngre søster. Om noen passet ungene mens min oldemor var på jobb, som veverske på Hjula, eller om den lille karen måtte passe sine yngre søsken vites ikke.
Her er et kart over byen fra 1881. Allerede ved folketellingen i 1885 ser jeg at familien har flyttet til Mossegaten 12 på Sagene, en tverrgate som tidligere gikk mellom Mogata og Arendalsgata, like ved Sagene kirke.

Etter hvert ble det mange flyttinger, jeg kan ut i fra folketellinger og oppføringer i kirkebøker telle åtte ulike bosteder mellom huset vi ser her på bildet og huset han og mormor flyttet inn i som nygifte. Det får meg til å dra en sammenligning med Nicolai Heiestads bok: "En liten gutt fra Vaterland". Men heldigvis klarte foreldrene her å holde familien sammen, så antakelig var det ikke like ille, selv om min oldemor slet seg fullstendig ut både fysisk og mentalt. Hun døde i 1909, bare 55 år gammel. De siste 2 årene av sitt liv bodde hun en del hos sine barn, som tok vare på henne. Jeg ser av Adresseboka for Oslo at, dersom det er henne, står oppført med fem ulike adresser. Mest sannsynlig bodde hun alene på disse adressene, da kun leieboeren, som er hovedperson, står oppført. Uvisst hva hun levde av på denne tiden, I folketellingen for 1900 står hun oppført som enke og under yrke er oppført Husholdningen. Ser at hun her også bor sammen med sine barn og en yngre søster.

Oldemor Johanne Elide Gulbrandsen var fra husmannsplassen Kristinelund under Frogner hovedgård der faren jobbet som skomaker. Oldefar Axel Ludvig Larsen kom til verden i Lille Strandgate 8 i 1855 som sønn av snekker Anders Larsen og hustru Frederike Marie Bolette Abelsted. Om familien Abelsted kan man lese i boka Familien Abelsted - en gren av Christianiaslekten Leuch. Min tippoldemor Frederike Marie Bolette og hennes liv fortjener et eget blogginnlegg.

Morfar gikk i rørleggerlære, ble senere jerndreier. Jeg antar det var i sin ungdom han arbeidet på bygg da han falt ned i en heissjakt. Alle stormet ned for å se hvordan det var gått med ham. I trappa møtte de ham på vei opp igjen. Men noe skade hadde han nok fått, for jeg vet han slet med hodepine, noe som ikke kunne være enkelt den gang med lange arbeidsdager og i et støyende yrke.

Etter hvert måtte han også gi seg i dette yrket. Jeg ser at allerede i 1927 står han oppført som gartnerarbeider, ifølge Adresseboka for Oslo, ved Vestre gravlund, der han også arbeidet som oppsynsmann om vinteren. En jobb han beholdt fram til pensjonsalderen, som den gang var 70 år.







Bildet her er fra morfars 70 års dag og vi ser at den gang var familien stor. Da morfar ble pensjonist i 1948 flyttet han og mormor fra huset i Sørumgata 2, dit de hadde flyttet inn i 1911, til eldreleilighet i Maridalsveien 213, tilbake til en del av Oslo der de begge hadde vokst opp og var svært godt kjent, hun på Torshov og han på Sagene.

I 1954 fikk morfar et slagtilfelle og døde på Aker sykehus 27. oktober.

Lenge visste jeg lite om min morfars familie, annet enn litt muntlige overføringer som gjorde at jeg kunne verifisere at senere opplysninger jeg kom over, stemte. Bare å finne fram til hva mine oldeforeldre het krevde mange søk i Digitalarkivet, der navnene dukket opp ved søk på deres barn. For det var spesielt utrolig å finne ut at i denne grenen at familien, der jeg alltid hadde oppfattet at nød og elendighet var størst, også skulle være der jeg fant de største overraskelser når det gjaldt slekten bakover i tiden med min morfars farmor, Frederike Marie Bolette Abelsted.




mandag 9. februar 2015

Vallonerne

Vallonerne har sitt opprinnelige hjemland i søndre og sørøstre Belgia og tilgrensende deler av Frankrike. De er et blandingsfolk av kelter, germaner og romere, og det fantes lenge et vallonsk språk, som ikke var en fransk dialekt, men snarere hadde utviklet seg parallelt med fransk.

Jern har blitt bearbeidet i Europa fra ca 500 år e.Kr. Metodene var lenge primitive, men etter hvert ble det utviklet metoder som ble til senere tiders masovner. Etter hvert som vannkraften kunne utnyttes skjøt utviklingen fart.
Ardennene inneholdt rike forekomster av jernmalm og vallonerne utviklet nye måter å utvinne jernet på, det som senere ble kjent i Sverige som vallonjern. Allerede på 1400 og 1500 tallet var traktene i Meusedalen, Liège og Namur et sydende bruksdistrikt.
På 14- og 1500 tallet ble det utviklet gruver i den søndre delen av Belgia, det distriktet som heter Vallonia, da det her var naturlige forutsetninger for en jernindustri, jernmalm, skoger og vannkraft. Behandlingen av jernet nådde her et høyt teknisk nivå, og Vallonia ble Europas jernsentrum. De stadige krigene mellom de europeiske landene krevde masse våpen, og Vallonia ble snart Europas våpensmie. Men etterhvert ble handelsveiene sperret av krigene, og i Vallonia ble det stadig minkende forekomster av jernmalm og gruvene ble nedlagt. Dette førte til stor arbeidsløshet og snart nådde også krigene disse distrikter.

I Norden var det endelig slutt på Hansastatenes monopol på all handel, og de herrer som tidligere hadde hatt hånd om våpenindustrien i Europa var nå på jakt etter nye rike jernforekomster. Råvarene fant de nå i Sverige, et land som i deres øyne var lite gjestfritt og tilbakestående i europeisk sammenheng, men fra gammelt av fantes der gruvedrift og jernutvikling. Men i Sverige hadde man inntil da bare smidd til husbehov og eksportert jernet som råvare.

Mester Wellam de Wijk hadde flyttet fra Antwerpen til Sverige, og i 1580 fikk han i oppdrag av myndighetene i Sverige å utvikle jernhåndteringen. Etter innbydelse fra svenske myndigheter flyttet Wellam de Besche til Nyköpings bruk i 1597. Han ansatte så noen vallonere til bruket, og han hadde kontakt med Louis de Geer i Amsterdam, og fikk ham interessert i de muligheter som fantes i Sverige. Og da de Berche anla Finspång bruk i 1617, stilte de Geer med garantier. Etter hvert kom også de Geer til Sverige, og Norrköping ble hans hovedkvarter. Dette ble det sentrale sted for vallonerinnvandringen, og ulike industrier grodde snart fram. Louis de Geer er nøkkelpersonen når det gjelder vallonerinnvandringen til Sverige, og han regnes også som den svenske industriens far.

For å få i gang industrien trengtes arbeidskraft, og det ble snart klart at den nødvendige ekspertise måtte hentes i utlandet. Og skulle produksjonen av jern foregå uten problemer, måtte man ha vallonere til alle arbeidsoppgavene. Å få tak i denne arbeidskraft var ikke noe problem, da arbeidsløsheten på deres hjemsted var stor. Arbeidskraften ble håndplukket, kontrakter skrevet og reisen betalt for hele familier. Og i Sverige fikk de tildelt jord til å kunne bygge seg hus og starte med litt jordbruk til husbruk.

Smedene og masovnsarbeiderne levde inne på brukene. Vallonerjernet var av høy kvalitet, og arbeidshemmeligheter ble nøye overvåket. Smedene ansatte kun sønner og svigersønner på sine arbeidslag, ingen svensker ble innviet i arbeidet. I generasjoner snakket vallonerne fransk seg imellom. Etterhvert som de svenske arbeiderne fikk slippe til i smier og hytter, overtok de vallonske ord og uttrykk og dette yrkesspråket levde videre helt inn i moderne tid.

Av de ulike yrkesgrupper som kom til Sverige, utgjorde kullbrennerne den største, idet det gikk med enorme mengder trekull til jernindustrien. Kullbrennerne var, i motsetning til smeder og masovnsarbeidere, en utsatt gruppe. De var bosatt ute i skogsdistriktene, og for dem gjaldt det snarest mulig å smelte sammen med den svenske befolkningen, som ikke så med blide øyne på de fremmede inntrengerne. Vi må regne med at dette kan være en av årsakene til at deres vallonske etternavn ble glemt etter et par generasjoner. Man kan også se, når man leser i svenske husholdsprotokoller, at fornavn også ble «forsvensket».

På brukene trengtes også skrivere, bokholdere, fogder, befalingsmenn, gartnere og forvaltere. Til innvandrerne hørte også de som var bosatt på herregården, brukspatronen og hans familie, og deres tjenerskap. Gartneren hadde en høy stilling, herregårdenes hageanlegg var ofte enestående, mange steder hadde man også orangerier - drivhus med sydfrukter.

Alle de ovenfor nevnte tilhørte det øverste skiktet på bruket. Deres barn kunne avansere i stedets forvaltning, og det hendte etter noen generasjoner at en brukspatron kunne regne sitt opphav fra en arbeiderfamilie. Disse mulighetene for sosialt avansement for vallonerbarna berodde på noe så enkelt som at de fikk lære å lese og skrive, de fikk utdannelse. Vallonerne, som var kalvinister, hadde med seg egne prester. Prestene ordnet med skolegang for barna fram til 12 års alder, både for jenter og gutter. Dette var ikke vanlig for arbeiderbarn i datidens Sverige.

Vallonerne kom fra et mer utviklet samfunn enn det svenske. De kom fra et land med en rikere kultur, både åndelig og materielt. De var f. eks. nøye med sin påkledning, og deres høytidsklær imponerte den svenske allmuen. De utgjorde en elite på brukene, og hadde forskjellige privilegier, i begynnelsen skattefrihet og frihet fra militærtjeneste. Vallonerne holdt seg for seg selv og blandet seg ikke med bondebefolkningen, vernet om jobbene sine og i begynnelsen giftet de seg bare innbyrdes. De satte pris på musikk og dans, og karnevalsfeiringen stammer fra dem, og deres instrument var nøkkelharpen. Etter hvert har vallonerne blandet seg med den svenske befolkningen, men fremdeles kan ord og uttrykk tilbakeføres til deres språk.

Kilde: 
Sällskapet Vallonättlingar

søndag 8. februar 2015

Min mormor Hanna Josefine og hennes aner

Min mormor ble født i 1886 som den yngste av 5 søsken. Hennes far, Daniel Hansen, var gift 2 ganger. Med sin første kone hadde han barna, Marie (Maja) født i 1873, Lovise født i 1874 og Hans født i 1876. Oldefars første hustru døde i barselseng i 1878, etter å ha født 10 barn, hvorav bare 3 vokste opp. I 1880 giftet han seg på ny med Marie Johanson, som ble min oldemor. De fikk 2 barn, Aksel  født i 1881 og min mormor Hanna.

Daniel Hansens slekt kom fra husmannsplassen Søndre Skjeggerud, som lå ved nordenden av Sognsvannet, men ble selv født på plassen Sandås. Selve huset visstnok flyttet til Universitetet i Oslo, den gang Sognsvannet ble drikkevannnskilde. Men grunnmuren står igjen på plassen. Hans far, Hans Danielsen, var skomaker. Moren, Leene Maria Hansdatter, ble født 10. april 1812, og døpt 6. mai 1812 i Gamle Aker. Foreldrene var Hans Børresen, som var skredder for garnisonen på Akershus, og hustru Ingeborg Halvorsdatter. 

Selv utdannet Daniel Hansen seg til smed og jobbet store deler av sitt liv på Myren verksted i Oslo. Hans slektsgren av en lang rekke Daniel og Hans kan jeg følge tilbake til Hans Guttormsen, som ble født i 1741, og som jeg finner bosatt på plassen Teien da sønnen Daniel blir døpt i Gamle Aker kirke i 5. juni 1775. Om denne delen av slekten, bosteder, levekår etc. kan man lese om i boka "Stedet hvor alle trives, Sognsvann og omegn", skrevet av Tor Børsting og Bodil Moum Børsting. Her en lenke til boka, som er digitalt lesbar på Bokhylla.no på Nasjonalbiblioteket. Der finner man også hele slekten listet opp. 

Men opprinnelig kom Hans Guttormsen og Anne Gunnesdatter fra Norderhov i Buskerud der Hans Guttormsen Aasa ble døpt i Norderhov hovedkirke 31. mars 1741 og Anne Gunnersdatter Svarverud ble døpt i den samme kirken 9. mars 1738. De giftet seg 2. januar 1766. Og den første Hans jeg finner i familien er Hans Aasen, som døde ca 1709, farfar til Hans Guttormsen og far til Guttorm Hansen, som ble født i 1710, moren Kari Rasmusdatter står oppført som enke ved sønnens dåp 9. april 1710. Guttorm Hansen var gift 30. desember 1737 med Eli Povelsdatter, døpt 14. mars 1706, foreldre Povel Hytta og Marte Knutsdatter. Antakelig er dette så langt som jeg klarer å komme bakover i slekten. 

Min oldefar Daniel Hansen, født 1840, var 7-diakon i Den Katolsk-Apostoliske Kirke som lå i Thor Olsens gate.Der hadde han, utenom å delta i kirkens ritualer, ansvaret for fattige og syke medlemmer, samt kirkens finanser.  Alle barna ble døpt i denne kirken, noe som har lettet slektsgranskingen av denne delen av slekten. Jeg har nylig mottatt en bok, «Notes on the history and ministers of the Catholic Apostolic Church in Norway”, skrevet av Edwin Diersmann, der også min oldefar er nevnt.

Oldemor Marie tilhørte også denne kirken, men i avdelingen i Drammen, der hun hadde huspost på Strømsø. 26 år gammel kom hun som arbeidsinnvandrer hit til Norge. Opprinnelig kom hun fra Alster sogn utenfor Karlstad i Sverige, der hun ble født på Koltorpsøn i 1845. Hennes familie var opprinnelig vallonere, noe jeg har fått godkjent av Arkiv Digital i Sverige på bakgrunn av at slekten flyttet mellom ulike plasser i området tilhørende svenske jernbruk og av navnet Koltorpet på plassen, der hennes far eide huset de bodde. 
En tilleggsopplysning, som også hadde stor betydning for å fastslå at de opprinnelig var vallonere, var at min oldemor kunne falle i transe i kirken og snakket da et språk, som prestene her i Norge tok for å være tungetale på et språk de forsto, latin. Det var deres eneste forklaring på at en bondejente fra Sverige snakket noe som lignet latin. Det er langt mer nærliggende å tro at det var barndommens språk, vallonsk, hun snakket. Jeg antar at slekten her opprinnelig var kullbrennere, noe de fleste immigrantene fra Vallonia til Sverige var.. At familien hadde vallonske aner ble min mor fortalt en gang hun var på besøk hos sin tremenning Eva B. Tjäder i Karlstad, datter av Edvin Iversen, søskenbarn til Hanna og Aksel, og barnebarn av oldemor Maries søster Emma, der hun traff flere andre etterkommere av oldemor Maries familie. Kan i samme forbindelse nevne at Edvin arbeidet som brannmann på Grønland brandstasjon, der Eva vokste opp. Hun skrev for noen år siden en artikkel i St. Hallvard, tidsskriftet til Oslo Byes Vel, om faren og Grønland Brannstasjon. 
Min oldemor Marie sitter helt til høyre ved bordet. Og jeg antar jenta i lys kjole, som står ved siden av,
er min mormor Hanna. Bak dem står Maries yngste søster, Emma. Bildet er tatt i hagen i Vossegaten 22 på Torshov.
Familien var bosatt i Vossegaten 22 på Torshov, der mormor vokste opp.  Uvisst hvilken skole hun gikk på de første årene, antakelig Sagene skole, men vet at hun gikk på Lilleborg skole etter at den sto ferdig i 1898. Men det var nok på Sagene skole hun gikk da hun hadde blitt kastet på gangen og løp hjem uten yttertøy, tydeligvis meget forurettet og kanskje med god grunn. Oldemor Marie, stor og ferm, fulgte henne tilbake til skolen og lærerinnen fikk visst gjennomgå, som hadde satt hennes lille datter ut på en kald gang midtvinters.

Mormor fortalte at om vinteren akte de i Tverrbakken, en ganske bratt bakke ned mot Vossegata. Der fikk de noen ganger noe hun kalte "tussebitt". Det kjentes da akkurat ut som noen beit en i beina. Og merkverdig nok, på leggen var det da røde merker som etter to små "tenner", som regel hovnet det litt opp og hun pleide å få grøtomslag på beinet. Man kan undre seg over hva dette egentlig var, hoggorm kunne det i alle fall ikke være, midt på vinteren...

Min mormor var også livredd både kuer og hester, noe som må ha vært plagsomt boende i en gård der det i hennes barndom var både stall og fjøs med kuer og hester. Mange år senere var hun på besøk hos sin kusine Sigrid i Hov i Land. En gang vandret de over et jorde, etter å ha klatret over et gjerde, der mormor bare så vidt klarte å komme seg over. Hun var ikke lenger så ung, kusinen Sigrid var gift og mormor var 20 år eldre enn henne. Da får de brått se et par hester beitende ute på jordet. Sigrid snur seg for å se etter sin kusine Hanna og får se at hun spretter over det samme gjerdet hun tidligere hadde strevd seg over. 

Er også blitt fortalt at mormor var veldig glad i meierismør. En gang hadde hun skåret av en brødskalk, hulet ut denne og fylt med smør. Så skar hun en tynn brødskive som hun la over og smurte tynt med smør på denne da oldemor Marie kom ut på kjøkkenet. "Men du må da ta skikkelig med smør på, jenta mi" sa hun, grep kniven og brødet og smurte tykt på med smør. Og min mormor Hanna fortalte senere at hun var livredd for at brøddelene skulle skli fra hverandre slik at alt smøret inne i skalken skulle komme til syne. 

Min mormor Hanna var en herlig person, full av latter, med sort hår og brune øyne. Hun var meget musikalsk, spilte både gitar og piano og hadde en nydelig sangstemme, som hun hadde arvet etter sin mor, som var forsanger i kirken. Som ganske liten ble min mormor fanget opp et godt stykke hjemmefra, på vei til slottet. Hun hadde tenkt seg til kong Oscar for å spørre ham om han ikke kunne gi henne et piano.Fremtredende personer, som hadde hørt henne synge, ville at hun skulle ta sangtimer for å utvikle stemmen videre, noe faren, som var sterkt religiøs, nektet. 

I stedet ble det til at hun 15 år gammel  ble satt i huspost, en form for utdanning for å lære seg husstell og pene manerer den gang. Minnes mamma fortalte at mormor havnet hos et ungt religiøst par, som alltid lå på kne og ba ved ektesengen.  Mormor skulle servere kaffe på sengen og glemte stadig dette, slo opp døra rett i hælene på det knelende paret.

I samme huspost nevnte hun at  hennes mor pleide å bake brød, og hun fikk da jobben med å gjøre det samme. Men hun hadde bare sett moren bake, aldri deltatt selv. Så da hun skulle velte deigen ut på bordet var den alt for tynn og rant utover og ned på gulvet.  Mormor sa intet om dette til herskapet, bare skuffet deigen opp igjen i trauet og hadde i mer mel. Og brødene smakte visstnok kjempegodt, men selv ville hun ikke spise dem, påsto at hun likte best kjøpebrød.

Minnes også å ha hørt at hun hadde huspost, kanskje hos samme paret, da oldemor Marie, stor og tykk, løp etter toget, som kjørte fra henne og ropte «Vent!» Mormor ble skikkelig flau, for hun hadde et godt øye til stasjonsbetjenten der.

Har også hørt et par historier fra den gang hun besøkte sin tante Emma, Maries yngre søster, som da bodde i Skien. Emma hadde gris og selvsagt klarte min mormor å slippe ut grisen, som de hadde et svare strev med å fange igjen. På loftet der i Skien så min mormor et svart slør som svevde oppe i lufta. Hun forsøkte å få tak i sløret, men det gled hele tiden unna. Vel nede i huset igjen fortalte hun om  dette til sin tante Emma, som ble likblek. "Det er en som skal ha hengt seg der oppe på loftet en gang", fortalte tanten. 


Etter hvert møttes min mormor og morfar, men det får bli et annet blogginnlegg.

Klipp fra forum hvor jeg har fått hjelp, dessverre har jeg bare kopiert, ikke lagt lenke til dette i sin tid: 


Här finns namnen "Koltorp" och "Koltorpsheden". Dessa verkar gälla samma plats. Vi har även namnet Kolaretorp som verkar vara en skriftform och inte uttalat i vardagslag. Koltorp (känt år 1690), Koltorpsheden finns på ekonomiska kartan. 

Koltorpön borde ligga nära Koltorp, alternativt vara samma plats. Uttal Koltorpön dialekt "Költörpöa" eller "Kötörpöa", skriftform "Koltorpsön". Benämns som avsöndring, avstyckning (min tolkning av "avs"). Platsen ligger under herrgården Allström som är känd sedan 1300-talet i varje fall (1326). 

Värmlands Släktforskarförenings ortregister ger uppgift om ett "Kolaretorp" som inte var skattlagt. Det nämns som torp och var av frälsenatur. Torpet var frälsejord och inte skattejord. Det tillhörde alltså någon adlig person eller en oadlig person med rätt att besitta adelsjord. Det sista infördes efter kung Gustav III:s reformpaket (vilket var en av anledningarna till att en grupp inom adeln lät mörda samma kung´några år senare). 
Ju längre in på 1800-talet vi kommer, desto fler icke-adliga kommer över frälsegods i Sverige. År 1901 avskaffar den svenska riksdagen den urgamla distinktionen mellan frälse-, skatte- och kronojord i Sverige och jordnatur upphör därmed att vara ett juridiskt begrepp. 

Koordinater över var Koltorpsön ligger saknas tyvärr i föreningens ortlista. 

Mvh Björn 

http://www.varmlandsrotter.se/varmland/s-alster-ortnamn-allstrom.htm

(Meddelandet ändrat av Sone 2013-03-18 10:16)


Alstrom 1 fr. - (in) Alstremsrudhum 1326 dipl, ? Alstrem 1348 dipl, Alstrem 1433 dipl (Alstremaquern 1433 dipl). - Alstrom 1540, Alström 1542 1551, Allström 1546 1877, Alster 1548, Alstrom 1572 1581, Alstrum 1590 1725 jb. - Alstrom 1721 kb, Alstrum GS, Allstrum 1810t. 1840t. lh. ~ 1540 upptages en gård (ä. jbr frälseh. 1 mtl), vartill i senare tid kommit ett torp (Kolaretorp), betecknat med nr 2 men genom kammarkollegii beslut 22/2 1916 uteslutet ut jb. Gårdsnamnet är troligen en förkortning av det äldst uppträdande (in) Alstremsrudhum 1326, där f. leden är gen. av socknens fsv. namn Alstrem och s. leden pl. av rudh eller rudha 'röjning'. Formen Alstrem1348 avser möjligen socknen. Formen Allström beror på missuppfattning men har på jordägarnas begäran bibehållits. (Dessverre minnes jeg ikke hvorfra jeg har klippet dette eller om det var et bilag i mail.)

Koltorpet tilhørte herregården Allstrum i Värmland. Såvidt jeg har forstått tjente min oldemor på gården før hun reiste til Norge. Uvisst om det var der hun kom inn på kjøkkenet, der de sant rundt bordet og spilte kort. Under bordet så min oldemor en stor svart hund liggende. Familiehistorien forteller at hun spurte: "Hvem er det som eier den svarte hunden under bordet?" hvorpå det lød et sus og bikkja forsvant. Og alle trodde at det var fanden selv som hadde ligget under bordet der det foregikk pengespill med store summer. 

På YouTube fant jeg en video som viser Alstrums herrgård Undres om det så slik ut der den gang min oldemor Marie tjenestegjorde der som ung jente. 





mandag 2. februar 2015

Bjørsjøtorpet

Navnet kommer av bjor, som er det gamle navnet på bever, og betyr vel nærmest sjøen hvor beveren holdt til. Den første bosettinga ved Bjørsjøen, som er omtalt i kirkeboka, finner vi i 1715. Plassen går også under navnet Skulstadsætra og Gruesætra, og ligger på nordøstsiden av den nordre Bjørsjøen, vel 400 meter over havet. Avstanden sørover til Skasenden er ca 6-7 km. Husene i Bjørsjøtorpet er i dag borte, og stedet brukes som utfartssted, spesielt om vinteren.

Min tippoldefar Peder Pedersen, f. 1796-1886, ble husmann her omkring 1820. Han var født i Svartberget som sønn av Peder Danielsen Skulstadberget og Berte Tomasdatter Svartberget. Peder giftet seg første gang i 1828 med Marte Henriksdatter Sollien, f. 1802-1839. De fikk 3 barn. Marte døde av tyfus. 
Bjørsjøtorpet slik det så ut før husene ble revet grunnet at de ble
for dårlige til å kunne stå. Husker jeg var der med min far, vi gikk på
dit påsken 1960. Da sto fremdeles stua, men far var redd gulvet var
i en så dårlig forfatning at jeg ikke fikk lov til å gå inn der, kikket
bare inn av døra. 
Eldste sønn, Peder, født 1829-1910, var min oldefar. Han giftet seg første gang i 1854 med Ingeborg Johansdatter Helgeberget, f. 1830-1871. Sammen fikk de 10 barn. Ingeborg døde i barselseng og yngste sønn, Julius ble satt bort på plassen Rønningen på Vollermoen, til en slektning av moren som kunne amme ham. Julius Thorp reiste som voksen til Amerika og bosatte seg i Pittsbourg, Philadelpia, der han jobbet som ingeniør. Han besøkte Norge i 1907.

Min bestefar, Johannes ble født her i 1859 som nummer fem i ungeflokken. Han jobbet senere som snekker ved NSB og har vært med på å bygge stasjonsbygningene fra Roverud til og med Arneberg. Her kan man se de nydelige bygningene fra denne tiden. Få av dem er i bruk som stasjonsbygninger i dag i og med at banen ikke lenger har passasjertrafikk. 
I 1891 kjøpte min bestefar Storberget for 800 kr. og i 1992 flyttet han dit som nygift med sin kone Anne Johannesdatter Helgebergsholen.

Her er innlegget fra Nedre Storberget, der min far ble født i 1904. 



Farmor og farfar i Storberget var begge av finneslekt

Min fars foreldre var begge av finneslekt, født og oppvokst på Finnskogen. Farfar, Johannes Pedersen, ble født i Bjørsjøtorpet 6. november 1859 i en stor barneflokk, noe som var ganske vanlig på den tiden. Da Johannes var 12 år gammel døde moren, Ingeborg Johannesdatter, i barselseng fra 7 barn, totalt hadde hun født 10, men 3 døde som små.  Lette lenge i folketellinger m.m. etter barnet som ble født den gang. Det viste seg at barnet, som senere utvandret til USA, Julius Pedersen Thorp, ble satt bort på legd til en slektning av moren, som selv hadde en liten på denne tiden og således kunne gi die til begge barna. Faren giftet seg igjen etter en stund, jeg antar det på den tiden var helt nødvendig dersom hverdagen med mange barn skulle gå rundt.

Farfar Johannes var en driftig kar, bonde, snekker og skogdriftsbestyrer. Han var med på byggingen av alle stasjonene på Solørbanen mellom Kongsvinger og Flisa. Jeg ser at disse ble oppført i 1893 – 1905. Men han må også før den tid ha jobbet bra for gutten fra husmannsplassen Bjørsjøtorpet  hadde allerede tjent seg opp såpass bra med penger at han i 1891 kunne kjøpe plassen Nedre Storberget for 800 kroner. Og jeg antar at han fremdeles ikke var blakk da han fridde til min farmor Anne, født i Helgebergsholen 17. mars 1864, for familiehistorien forteller at han da viste henne bankboka si. Han ville nok overbevise henne  om at han kunne forsørge henne. De giftet seg 26. desember 1892.

Og så kom ungene på løpende bånd, Alfred i 1993, Per (Peder) i 1995 og Julius i 1996. Deretter Anna i 1898, Bertha i 1899 og Kaja i 1902. Og så kom 3 nye gutter, min far Olaf i 1904, Mentz i 1905 og til sist Henrik i 1908. Egentlig skulle det vært 10 barn, men jeg  vet ikke om det var mellom Bertha og Kaja at farmor aborterte med 1 barn eller om det var den gang hun havnet på sykehus da min onkel Mentz var omkring året. Farfar stelte hjemme alene den gang, eldste datter Anna var ikke mer enn 8 år gammel og muligens til litt hjelp. Husker min far fortalte at han hadde tatt tåteflaska fra Mentz, men ble meget skuffet for melka var sur. I starten gikk ungene på Rotneberget skole, en vei som kunne være lang gjennom skogen, spesielt om vinteren. Farmor pleide å følge ungene til skolen, gikk foran og tråkket opp veien for dem. Etter noen år bygget farfar Storberget skole, der min far gikk på skolen. Storberget skole lå i nordenden av gården, så de hadde kort skolevei. 

Farfar var en del borte på anlegg i de første årene og farmor, som kom fra plassen Helgebergsholen, følte seg av og til litt alene. En gang gikk hun, etter å ha melket kyr og matet griser og høns, fra Nedre Storberget til Helgebergsholen, en vei på ca 15 km, med et barn ved hånden og  et barn på armen, gravid med nr. 3. Og hjem igjen for kyra skulle melkes når de kom fra skogen på kvelden. Er også blitt fortalt at midt under klesvasken skulle hun føde. Hun går inn, føder ungen og reiver den og deretter ut igjen og gjør seg ferdig med klesvasken. For det var full fyr under bryggepanna. Hun strikket, vevde og sydde klær til alle ungene, ofte måtte hun ta natten til hjelp  og farfar laget sko og støvler.

Når farmor var ute på jordene reivet hun ungene i et trau, som hun kunne sette fra seg når hun jobbet og amme dem når de var sultne.

Etter hvert som ungene vokste til måtte huset, som opprinnelig var på en etasje, bygges på med en  etasje til. Og alle ungene klarte seg bra gjennom livet.


Farmor døde i 1947, nærmere 83 år gammel, og farfar i 1950, 91 år gammel.