Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

tirsdag 19. februar 2013

Vålberget

Stedsnavnet Vålberget er norsk. Førsteleddet vål er et kjent ord i distriktet og betyr en haug av kvister, greiner og mindre trestammer. Finnene hadde sitt eget navn på gården. Det var Mulikkala, Mulikkas boplass, fordi rydningsmannen var av slekten Mulikka.
Vi regner med at ved siden av Løvhaugen var Vålberget det første stedet i Grue der finske innvandrere slo seg ned. Trolig kom Steffen Mulikka til Vålbergskogen en gang bortimot 1630.
Det offisielle navnet Vålberget er trolig mye eldre enn finneinnvandringen og gården. Ødemarksområdet som fra 1600-årene ble Finnskogen var kjent og til dels brukt både av nordmenn og svensker, og da hadde de bruk for stedsnavn.
Inntil auksjonen i Det Ankerske Fideikomiss' bo, hadde brukerne vært leilendinger, men da ble Østre Vålberget solgt til Pål Olsen for 639 spesiedaler.
I 1865 var det 3 hester, 18 kuer, 28 sauer, 8 geiter og 3 griser på gården. Såmengden var 3/8 tønne rug, 1 tønne bygg, 8 tønner blandkorn og 16 tønner poteter.
Våningshuset er fra 1889, et stabbur er fra 1800 og et annet stabbur er fra gårdens eldste tid.

Min ane Henrik Steffensen Mulikka ble i 1673 født i Vålberget.

Tvengsberget

Når en ferdes langs riksveien mot Sverige på sørsiden av sjøen Røgden, kan en ikke unngå å legge merke til en gård med dominerende beliggenhet på nordsiden av sjøen. Det er Tvengsberget, som ligger under berget ved samme navn, som stiger 447 meter over havet og 167 meter over Røgden. Navnet kommer etter all sannsynlighet fra det gamle navnet på Stor-Røgden, som trolig var Tvengr, som betyr "den ihopklemte sjøen"
Fra ca 1270 er det bevart et stedsnavn, lest som Frengsendi, etter en grenseoppgang mellom Norge og Sverige. Navnet gjelder den sørøstre (svenske) enden av Røgden. Odd Træffen har i Årbok for Glåmdalen 1960 påpekt at ordet er feillest. I virkeligheten står det Tvengsendi i håndskriften. Sjønavnet er også bevart i navnet på den nordvestre vika av Røgden, Tvengsvika. Men så sent som i 1976 gjentas det i Norsk Stadnamnleksikon den gamle påstanden om at Røgden tidligere har hatt navnet Frengr.
Da finnene kom til traktene ved Røgden i første halvdel av 1600-årene, var stedsnavnene med tveng- flere hundre år gamle, og finnene overtok det norske navnet på berget. Noe ekte finsk navn har visstnok aldri eksistert, da den finske varianten Venkperi er en gjengivelse av det norske navnet, slik det ble uttalt av finner.
Den første boplassen i Tvengsberget lå lenger oppe i bergesida enn der gården idag ligger. Men muligens kan også plassen Gammeltorpet være der gården lå tidligere. Men det tok sikkert ikke mange årene før gården fikk den beliggenhet den har idag.
Rydningsmannen i Tvengsberget var Ole Pedersen  Räisäinen fra Løvhaugen, en sønn av Peder Larsen Räisäinen, som ryddet Løvhaugen. En soldatfortegnelse fra 1697 omtaler imidlertid Tvengsberget som en "finnehytte". Muligens ble Tvengsberget i mantallet fra 1700 fremdeles regnet som en del av Løvhaugen.
Bolighuset på gården er fra 1961 og er bygget sammen med røykstua fra 1866, en av de ytterst få røykstuene som er bevart på Finnskogen. Den boligdelen som ble revet i 1961 for å gi plass til nybygget, var eldre enn røykstua, og deler av den var bygd i slutten av 1700-årene. To stabbur er fra 1800 og 1880, mens et eldre stabbur hadde årstallet 1710.

Mine aner bodde her fra ca 1685, da Peder Olsen Räisäinen ble født her og til Anders Olsen Mulikka i 1792 giftet seg med Anne Andersdatter og flyttet til Kirkesjøberget. 

Rotneberget

Gårdsnavnet Rotneberget, berget ved Rotna, elva som renner gjennom Svullrya på sin vei til Sverige, er ikke vanskelig å forstå. Antakelig er dette det første berget som ble bebodd langs elva, og som derfor har fått navn etter den. Helst har det vært seterdrift her. I 1600-årene ble Rotneberget regnet som endel av Bårderud seterskog.
Den første kjente bruker en av boplassen finner vi i finnemantallet fra 1686. Lars Larsen kom hit i 1682 etter det han opplyste på tinget i 1686. Han var født ca 1626 i Âppelbo socken i Dalarna av svensk mor og finsk far. Lars skulle bo i Rotnebergsætra fordi landherren Arne Grinder trengte noen til å passe hestene han hadde på beite der, og som kunne bli stjålet av finner fra Sverige. Som vederlag for plassen arbeidet Lars 3-4 dager i året hos Arne. Lars søkte til kirke, men betalte ikke skatt.
Fastboende folk var det i Rotnebergsætra fra 1682, men dette ble ingen varig bosetting. Trolig var det seterdrift igjen i mange år. Det var først i 1730 at ryddingen av plassen tok til og Peder Steffensen Navilainen regnes som rydningsmannen. Han kom hit fra Løvhaugen og var gift med Ingrid Olsdatter Räisäinen fra Pekkola på Løvhaugen. Disse var mine aner.

Pekkola

Etter at rydningsmannen Peder Larsen var død, ble det 2 bruk på Løvhaugen. Det opprinnelige bruket ble kalt Pekkola etter Pekka, det finske navnet for Peder, og det nye bruket fikk navnet Anttila etter sønnen Antti, det finske navnet for Anders.
Tomas Pedersen overtok bruket etter faren ca 1670. Tomas var født etter at foreldrene kom til Løvhaugen. Trolig døde han i 1692, for da ble det betalt klokkeringing i Grue ved Tomas Pedersen finnes begravelse. Sønnen Ole Tomassen overtok bruket etter farens død. I 1700 var Pekkola på 3 lispund skyld. Etter Ole Tomassen ble Pekkola for en tid delt i 2 bruk, da han hadde vært gift 2 ganger, og eldste sønn fra hvert ekteskap overtok hver sin del av bruket.
Men Anders Olsen, den eldste sønnen, døde uten livsarvinger, og hans del av bruket tilfalt derfor brorsønnen, Ole Danielsen, slik at Pekkola i 1765 igjen ble samlet til et bruk.
Fra 1836 var det igjen 2 brukere av Pekkola idet Peder Olsen og Daniel Danielsen fikk leilendingskontrakt på 1/6 hver av hele matrikkelgården Løvhaugen av patron Norström. Kontraktene gjaldt for levetiden. Det kan tenkes at delingen hadde foregått tidligere, for Peder Olsen blir kalt leilending og gardmann allerede i kirkeboka i 1820-årene. Disse to var de siste brukerne av Peder Larsen Räisäinens slekt.
Pekkola ble solgt til Hallgrim Evjen i 1867 og dermed var bruket igjen lagt inn under det store Løvhaug-godset. Pekkola ble ikke med i den nye matrikkelen fra 1886. Men hovedbygningen på Pekkola står fremdeles og har inntil 1976 vært i bruk som bestyrerbolig for Løvhaug-godset.

Pakkola

Av de 3 gamle brukene på Løvhaugen er Pakkola det yngste. Så sent som i år 1700 var det bare 2 bruk, men vi kan regne med at det tredje ble tatt opp nokså snart etter dette.
De 2 eldste brukene fikk navn etter personer, men slik var det ikke med Pakkola. Her har førsteleddet av navnet sammenheng med naturforholdene. Førsteleddet kan være pakka og kan komme av at finnene uttalte det norske ordet bakke som pakke, idet ordet pakka ikke finnes i finske ordbøker, og må derfor være et låneord fra skandinaviske språk. Navnet betyr da bakkestua eller bakkebruket. En annen opprinnelse, som kanskje er mer sannsynlig, er at Pakkola kan være identisk med det finske substantivet pakkula, som betyr knøl, knoll eller kul.
Den første brukeren i Pakkola var Pål Matisen, en sønnesønn av rydningsmannen i Løvhaugen, Peder Larsen Räisäinen.
I 1865 var Pakkola det største bruket på Løvhaugen. Bruket hadde da 2 hester, 17 kuer, 30 sauer, 23 geiter og 3 griser. Såmengden var 2 1/2 tønne bygg, 2 1/2 tønne blandkorn,
1 tønne havre, 1/4 tønne erter og 15 tønner poteter.

Østre Sollia

Sollia er første gang nevnt i kirkeboka i 1762. Dersom vi antar at Sollia er samme plassen som Sandersætra, kan rydningsmannen Ole Henriksen, som levde fra ca 1713-97, ha vært her fra 1758. Det er det senere Østre Sollia som er den opprinnelige plassen.
Plassen hadde i 1865 1 hest, 4 kuer, 3 sauer og 6 geiter. Såmengden var 1/2 tønne bygg, 1 tønne blandkorn, 1/2 tønne havre og 2 tønner poteter.
De gamle husene i Østre Sollia skal være godt bevarte og ganske komplette. I bolighuset har det vært røykstue.

Løvhaugen

Peder Larsen Räisäinen, som bosatte seg på Løvhaugen i 1624, iflg. Erik Pontoppidan, regnes som finneinnvandringens far i Grue og på Østlandet i det hele tatt. Han skal ha vært den første finnen som slo seg ned i skogene på norsk side av grensen. Dette var skog som tilhørte Kongen på den tiden, og Peder Larsen fikk bygselbrev av fogd Christen Jensen. Peder arbeidet seg opp og ble velstående. I 1657 hadde han 5 hester, 16 kuer, 6 geiter, 16 sauer og 3 griser, og 10 år senere sådde han 6 tønner korn.

Kirkesjøberget

Første gang det fortelles om bosetting ved Kirkesjøen er i finnemanntallet fra 1686. Lensmann Arne Grinder hadde leid finnen Steffen Olsen Kossmann, på finsk Kuosmainen, til å bo ved denne sjøen, som var gården Grinders fiskevann. Steffen skulle ta vare på fiskeriet, seterskogen og fehavna, slik at disse herlighetene ikke ble overtatt av finner fra Sverige. Steffen hadde føde og opphold hos lensmannen, og han betalte ikke skatt. Han bodde her med kone og barn.
Etter dette hører vi ikke om noen bosetting her før 100 år senere, og det er usikkert om denne tidlige bosettingen var på samme sted som det senere Kirkesjøberget.
Henrik Pålsen fra Askosberget, som levde fra 1749-92 må ha vært rydningsmannen. Han flyttet hit etter at kona Lisbet Nilsdatter, som var født i Hokåssæteren i Brandval, døde i 1787. Like før jul 1792 gikk Henrik Pålsen gjennom isen i Kirkesjøen og druknet.

Min tippoldemor Ingeborg Andersdatter Mulikka ble i 1796 født i Kirkesjøberget. Foreldrene var Anders Olsen Mulikka og Anne Andersdatter. 

Kalneset

Etter at Steffen Mulikka hadde bosatt seg i Vålberget, gikk det ca 80 år før sønnesønnen Henrik Steffensen begynte å rydde den neste gården i Vålbergskogen. Gården fikk navnet Kalneset, og ble ryddet i det første tiåret etter 1700.
Kalneset ligger ved riksveien til Sverige, oppe i åssiden, med utsikt over sjøen Røgden. På midten av 1700-tallet ble gården igjen delt i 2 bruk. Den eldste sønnen Henrik fikk fradelt den vestre parten, som i dag er kjent som vestre Kalneset, mens Matis Henriksen, sønn av rydningsmannen, fortsatte å bruke østre Kalneset.

Min tipptippoldefar Steffen Johansen Mulikka ble i 1770 født i Kalneset.

Helgeberget

Følger vi veien sørover fra Grue Finnskog kirke og Svullrya, kommer vi til Helgeberget. Helgeberget grenser i nord mot Revholtet, i øst mot Vålberget, i sør mot Furuberget og mot vest til Vollerskogen. Det finske navnet på gården er Heljamäki, og gården ligger i nærheten av sjøen Helgen, og man må anta at den har tatt navnet etter denne, men vi vet ikke om dette er et navn Gottlund satte på stedet, eller om det var dette navnet de finner som slo seg ned der, brukte. Stedet ble tidligere brukt som seter under Skjelver gård, og ble ikke ryddet som gård før ca 1757, da Peder Eriksen fra Revholtet kom hit og begynte å rydde seg ny gård.

Min tippoldefar Johan Steffensen Mulikka ble i 1793 født i Helgeberget. 

Bråten

Det finske navnet på gården er Aho, som betyr Bråten. I papirer fram til litt inn i 1800-årene kalles Bråten for Røgdeby, men muligens har dette aldri vært annet enn et papirnavn, uten bruk blant almennheten. Vi kan iflg. kirkeboka gå ut fra at Bråten ble ryddet rundt 1760 og rydningsmannen var Ole Steffensen av slekten Mulikka, som levde fra ca 1734-1811. Bråten ligger i skråningen mot sjøen Røgden ved riksveien til Sverige.

På midten av 1700-tallet ble Kalneset delt i to gårder. Bråten var den delen Matis Henriksen Mulikka holdt igjen etter delingen og som ble overlatt til sønnen Johan Matisen Mulikka. Dette er mine aner.