Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

torsdag 16. februar 2012

Svartberget

Plassen Svartberget, på finsk Orala, ble ryddet fra 1729, og var i bruk i noe over 100 år. Før dette året hadde det ikke vært fast bosetting i Bårderud sæterskog. Erik Samulsen, som levde fra ca 1687 til 1757, var rydningsmannen i Svartberget. Skifte ble holdt etter Erik Samuelsen sommeren 1857. Eiendelene i boet ble satt til 127 daler, men gjelden var på hele 342 daler. Etter skiftet å dømme var Erik og kona Ingrid Steffensdatter, som levde til 1762, barnløse.

Erik Samulsen kom fra Åranstorpet på Austmarka og var sønn av Samuel Henriksen Orainen. Dermed er det også forklart hvorfor Svartberget på finsk ble kalt Orala, da dette kan oversettes med Orainens boplass. I en rettsak i 1751 om bråtebrenning på Kongshov sæterskog er Erik omtalt som Erik Oran.

Den siste som bodde i Svartberget, var Christian Eriksen, som var innerst, hvilket betyr leieboer. Han døde her i 1833, 78 år gammel. Siden har det visstnok ikke vært bofaste folk i Svartberget. Av hus sto bare tømmerlåven igjen i 1979.

Min forfar, Tomas Pedersen Navilainen, f. 1737, fra Rotneberget ble husmann her muligens i 1757. Han giftet seg 2. gang med Kirsti Johansdatter, f. ca 1725-1810. Deres datter Berte, f. 1766 fikk i 1796 sønnen Peder med Peder Danielsen Skulstadberget, sønn av Daniel Pedersen Navilainen. Peder Pedersen Navilainen ble husmann i Bjørsjøtorpet.

Helgebergsholen

Helgebergsholen er ryddet fra 1827. Rydningsmannen var Ole Andersen, som levde fra 1793-1848, og kom fra Kirkesjøberget. Eiendommen er i dag på 52 dekar, innenfor gjerdet. Våningshuset er bygd i 1956-57 etter brann, fjøset er fra 1911 og endel av tømmerlåven kan være fra den tid bruket ble ryddet. Dagens eier, som er etterkommer etter rydningsmannen, driver med sauehold. Til Helgebergsholen kommer man via veien forbi Grue Finnskog kirke.

Datteren Anne, f. 1825-1909, giftet seg med Johannes Andersen fra Søndre Torgardsberget, f. 1819-1909, i 1851 og de overtok plassen.  De fikk 9 barn og min farmor Anne var nummer sju i ungeflokken.


mandag 13. februar 2012

Nedre Storberget

Bildet er tatt omkring 1950-60.
Det var i 1740 eller like før at folk slo seg ned på Haugsætre og de siste fastboende forlot sætra omkring 160 år senere, men det kan virke som det bare bodde folk her av og til i disse årene. Den viktigste boplassen i Haug skog er Storberget, og fra sent på 1700-tallet var det 2 bruk her, øvre og nedre Storberget. Antakelig er øvre Storberget det eldste bruket, men det antas at nedre Storberget ble tatt opp bare noen få år etter. Begge brukene er fortsatt bosatt. Det finske navnet på Storberget er Mikkola. Navnet skriver seg fra at rydningsmannen var Mikkel Pålsen.
På kartet fra 1790 er nedre Storberget avmerket, så vi må regne med at det var folk her da, men trolig var plassen ganske ny. Nedre Storberget lå under søndre Haug.
Hans Olsen var i Storberget i slutten av 1780-årene og kan ha vært den som tok opp plassen, men dette er usikkert. Opp igjennom årene var flere familier bosatt her.
Som eget bruk ble nedre Storberget skyldsatt i 1874. Tidligere hadde det hørt under Kirkenær og Tomterstad (søndre Haug), men dette året solgte Thomas Schøyen og Brede Tomterstad bruket for 500 spesiedaler til eierne av skogen. Plassen fulgte så skogen til det ble satt opp kjøpekontrakt der min farfar, Johannes Pedersen Bjørsjøtorpet kjøpte plassen for 800 kr. Dette ble tinglest i 1900. Min farfar bygget husene som nå står på gården.


Fra venstre ser vi min farmor Anne,
min pappa Olaf, tante Anna, tante
Kaja, tante Berta, onkel Henrik og
farfar Johannes.
Mine besteforeldre, Johannes Pedersen Bjørsjøtorpet og Anne Johannesdatter Helgebergsholen, fikk etter hvert 9 barn, og det ble bygget skole i Storberget. Den gamle skolestua i Storberget ble senere flyttet til Grue Finnskog Kro og motell og var endel av spisestedet. Men brant ned i forbindelse med brannen der for noen år siden. Når jeg var en tur innom der, tenkte jeg alltid på at i det rommet gikk min far på skolen.
Mine besteforeldre tok navnet Storberget etter gården.

Min slekts bosteder på Finnskogen

Før min farfar, Johannes Pedersen, kjøpte småbruket Nedre Storberget var familien, som de fleste andre bosatt på Finnskogen på den tiden, husmenn. Mine aner har derfor vært bosatt på mange plasser rundt omkring på Finnskogen og jeg vil gjerne skrive litt om hver plass, samt knytte plassene til mine slektninger som i sin tid bodde der.
Som kilde har jeg brukt Grueboka - Finnskogen av Hans Marius Trøseid.

fredag 10. februar 2012

Min mamma

Min mor, Oddny, født i 1910, flyttet fra Torshov til hjørneleiligheten i Sørumgaten 2 på Kampen sammen med foreldrene Hanna og Alfred Larsen og den eldre broren Osvald i 1911, da bestefar, som var jerndreier, fikk arbeid på Kampen Mek. Verksted. Lillebroren Rolf ble født i leiligheten på Kampen. Jordmor ble hentet nede fra det lille huset på haugen ved Åkebergveien. Og fødselen dro i langdrag og min bestefar ble hentet inn for å holde lampen, for Rolf lå i seteleie og jordmoren måtte snu ham for å få ham ut. Hun fikk trukket ned bena og godt var det at han ikke kom i seteleie for han veide 6 kg. Det ble ikke flere barn i familien Larsen etter dette, for det var det verste min bestefar hadde vært med på. Noe slikt skulle aldri hans Hanna gjennomgå en gang til.
Mamma begynte på Kampen skole i 1917. De siste årene hadde hun Dagny Holm som lærer. Her sees hun i bakerste rekke, nummer 4 fra høyre. Bildet er fra 7. klasse.
Min mor var hva jeg vil kalle en muntlig forteller, en overfører fra tidligere tider. Uten hennes beretterglede hadde jeg neppe hatt stor kunnskap om min familie å bygge videre på i min hobby. slektsgransking. For familiehistorie handler ikke bare om å finne sin slekt, når de ble født, hvem de giftet seg med og når de døde, men også å ha litt kunnskap om de enkelte personene for å kunne videreformidle til nye slektsledd. Selv er jeg ikke like flink som min mor til å berette muntlig og velger derfor heller å overføre på mitt vis.
Tidligste historier har jeg fra hennes 11 år eldre kusine, Margareth Ann Gilbreath, som besøkte oss fra Miami midt på 60-tallet. Som barn bodde de begge på Torshov, like i nærheten av hverandre, og hun elsket å være trillepike for sin lille kusine. Hun fortalte at hver gang hun så noen gå foran seg løp hun omtrent etter dem med barnevogna for at de skulle få beundre den lille, som utvilsomt var en meget vakker baby med helt kullsort hår, fløtehvit hud og en liten rosenrød trut. Minnes at jeg selv, som barn, syntes at min mor lignet Snehvit.
Slektbilde fra Torshov. Min oldefar
Daniel Hansen omgitt av sine
3 døtre med ektefeller og barn.
Hans 2 sønner, Hans og Aksel
med familier er dessverre ikke tilstede.
Min mamma foran med dukken.
Senere ga hun også sin nydelige porselensdukke til sin lille kusine, da hun var omkring 3 år gammel. Men den dukken varte ikke lenge, fortalte Margrete, som hun het her i Norge. Mamma gikk så opp i leken at hun slo sund dens nydelige porselenshode. Men min mormor tok heldigvis vare på dukkeskrotten.
I Norderhovsgaten var det flere butikker, som for lengst er borte, blant annet en butikk som hadde utstilt et nydelig dukkehode. Mamma fortalte at hun hver dag var innom butikken, kikket og spurte om prisen. Men en dag, til hennes store sorg, var hodet forsvunnet. Stor var gleden da hun til jul fikk sin dukke igjen med det vakre dukkehodet.
Mamma hadde fødselsdag 1. mai og et år ble en dukkevogn levert på døra. Den skulle til Larsen og det het jo hun. Skuffelsen var enorm da det viste seg at dukkevogna skulle til ei jente som også het Larsen og bodde i Sørumgaten 1. Min bestemor dro rett ut og kjøpte dukkevogn den dagen. Men, dukkevognen varte bare til neste vinter, for da fant mamma ut at en dukkekjelke hadde vært fin å ha og dersom hun fjernet hjulene så ble dukkevogna en fin dukkekjelke. Den skled jo så fint på understellet.
En annen gang hadde hun sett seg ut en av sin mors bluser, som hun syntes moren aldri brukte. Armen på den kunne jo bli en flott dukkekjole. Og mamma tok saksa, klippet av armen og snurpet sammen en kjole til dukken. Stolt viste hun den til sin mor og forsto ingen ting da min bestemor satte seg rett ned og stortutet. For det var hennes fineste bluse mamma hadde klippet i stykker, den blusen bestemor bare brukte til fest.
Min bestemor hadde sydd to kjoler til mamma, i samme stoff. Den gang var det høyeste mote med ballongbukse i samme stoff som kjolen og mamma klippet den ene kjolen i stykker og sydde seg ei slik bukse. Som voksen undret hun seg alltid om hvordan hun måtte ha sett ut iført den buksa, for hun hadde klippet den rund i skrittet, og bare et for- og et bakstykke.
Min bestemor pleide å beundre leggene til døtrene Høyden, som bodde i Norderhovsgata 28. Mamma, som var temmelig tynn som jentunge, hørte stadig dette og ville også ha slike legger som moren beundret. Og min bestemor var flink til å strikke strømper. Mamma klippet resolutt av strømpelegger og anrettet oppover leggene sine, etasjevis. Dette holdt hun på med helt til hun en gang sang for åpent vindu, en eller annen hadde beundret sangstemmen hennes og hun ville gjerne at flere skulle få nyte den. En guttegjeng kom forbi og en lurte på hvem som gaulet slik. «Å, det er bare hu gærne Oddny med oppstopperlegga», sa en av de andre. Etter det fikk strømpene være i fred.
Mamma med sin far Alfred og onkel Aksel
Teater forsøkte hun seg også på, laget forestilling på loftet etter å ha lest Tornerose, skrev manus med replikker, laget kostymer og solgte billetter. Men forestillingen skar seg da onkel Osvald nektet å spille for publikum. Han skulle spille kongen. Mamma skulle være den onde fe, mens lillebror Rolf skulle være Tornerose, som lå i vuggen.
Som frisør prøvde hun seg først da hun skamklipte sin lillebror, Rolf, slik at han nektet å ta av seg lua i klasserommet. Jeg husker hun fortalte at hun ble kalt inn til lærer Rasch for å bekjenne sin ”synd”. Det var slik hun lærte at man bør bruke en kam imellom når man klipper kort hår.
Mor fortalte at hun som barn elsket huskene i Kampens park, spesielt en slenghuske, der man hang etter armene rett ut i luften dersom de store guttene også var med, slik at farten ble stor. Fikk hun ikke plass på huska, hentet hun en pinne som hun truet med at var puttet i do. Mulig hun også hadde gjort det eller kanskje puttet bort i noen etterlatenskaper som lå igjen etter hester overalt i Oslos gater på den tiden.
Om sommeren badet de i Kampen Friluftsbad, populært kalt Isbadet, bak skolen. Husker hun fortalte at vannet var så kaldt at hun ble helt blå. Vinterstid pleide hun å tjuvlåne snabelskøytene til storebroren, Osvald, og sto på skøyter fra porten i Sørumgaten, ned Norderhovgaten og Brinken til Tøyen. Etterpå vanket det ofte juling fra broren, som måtte slipe skøytene for å få dem til å bite på isen.
Etter skolen begynte hun å arbeide i et trykkeri, for å tjene penger til konfirmasjonsklærne. 17 år gammel ble hun sendt til sin tante, Marie Aspelund, som hadde bondegård i Asker, der hun ble i tre år, for å være barnepike for hennes barnebarn, samt lære å bli en dame.
Min mor til venstre, tjenstepiken
Jenny med Ovar, grandtante Marie,
grandonkel Hans Hansen og hans kone.
Fra tiden i Asker fortalte hun masse. Grandtante Marie, min bestemors eldste søster, hadde stor eplehage og solgte blant annet epler på torget i Oslo, eller Kristiania, som var byens navn på den tiden. En gang skulle mamma passe lapskausgryta og hun passet på å fyre godt under gryta. Men glemte at hun måtte røre, slik at lapskausen ble grundig brent. En annen gang, da tjenestepiken Jenny hadde ferie, skulle mamma melke. Sønnen på nabogården skulle hjelpe til og mamma hadde nok et godt øye til ham den gang, for hun stilte nede på kjøkkenet i sin beste kjole. «Hvor skal du?» undret tanten. «I fjøset og melke vel», svarte mamma. «Å ja, det er sant» sa tanten, «Du står bare og drar kua i halen, du, og så kommer melka»  En annen gang skulle de slakte ei høne. Mamma klarte ikke å holde høna, men hogg i stedet hodet av den. Og fortalte senere at den hodeløse høna flakset av sted før den falt død om.
En skitur hørte jeg også om, der hun sto utfor en veg. Oppover kom en mann og mamma strevde fælt for ikke å kjøre på ham. Enden på visa var at hun tilslutt satt på baken med ei ski på hver side av mannen.
Senere begynte hun frisørlære og arbeidet som frisør. I begynnelsen av 30-årene, da det var stor arbeidsledighet, friserte hun kunder hjemme i leiligheten på Kampen, klipp og krølltang.
Min mor helt til høyre, vinker. Min
mormors kusine Sigrid Stensby
nr. 3 fra venstre.
Men det var vanskelig å få jobb som frisør og til sist søkte hun arbeid som syerske på en kåpefabrikk, etter å ha fått en kusine, som kunne faget, til å lære seg det viktigste. Jeg husker hun fortalte at hun var så glad for å ha fått jobb at hun måtte gå fra byen, kunne ikke ta trikken fordi hun lo av glede hele veien hjem. Så stor var arbeidsledigheten på den tiden.
Datidens seilerantrekk.
Mamma elsket å gå på kino i sin ungdom og det var også der hun traff ham hun senere ble forlovet med. Han hadde lagt merke til henne fordi hun satt helt alene og lo så godt av filmen. Forloveden hadde seilbåt og de var ute på masse seilturer i Oslofjorden. Men min mor hadde masse temperament og når de kranglet kastet hun ringen fra seg. Og en dag maktet ikke forloveden mer, hun fikk ikke ringen tilbake, han bare gikk sin veg.
Mamma fortsatte å jobbe som syerske og også som mannekeng, da fabrikken trengte noen til å vise kåper etc. for kundene, noe hun trivdes godt med.
Bryllup i Sørumgata 2. november 1940 med blendingsgardiner foran vinduene.
2. november 1940 giftet hun seg med min far, som var skredder. Hun fortsatte å arbeide som syerske og mannekeng inntil jeg kom til verden i 1946. Da ble hun hjemmeværende husmor, slik som var vanlig på den tiden. Men hun fortsatte med å sy skjørt som min far tok med hjem og spedde slik på familiens inntekter. 
Sommerferie i Storberget på
Grue Finnskog sommeren 1946.

Senere, på slutten av 50-tallet, arbeidet hun en tid som syerske på Lasør. Der fikk arbeiderne kjøpe feilvarer på fabrikken, husker jeg hadde mange fine gensere i denne tiden. 
Når det gjaldt klær var hun alltid elegant, gjennom hele livet. Min far, som var dameskredder, sydde stadig nye kåper og drakter til henne og selv sydde hun kjoler. Husker han også bestilte persianerskinn fra Frankrike og sydde pelskåpe til henne.
Tegnet hadde mamma gjort hele livet og da hun syntes hjemmet trengte noe på veggene, malte hun selv to malerier på begynnelsen av 50-tallet. Min far skulle selvsagt ikke være dårligere og malte også et maleri. Alle henger nå på mine vegger. Husker ennå lukten av oljemaling og terpentin og kvelder med lys fra ei blå dagslyspære.

Mamma på svalgangen
i Sørumgata 2.
Mamma fra tiden på Oppsal

Mamma ble enke i 1965 da min far døde av lungekreft. Hun ble boende i den samme leiligheten på Kampen som mine besteforeldre hadde flyttet til i 1911 fram til hun i begynnelsen av 1970-tallet flyttet til eldreleilighet på Oppsal, hvor hun trivdes godt. Hun elsket alltid Oslo, med alle butikkene, kafeer, kino og teater. Men besøkte også oss i Telemark minst en gang i måneden og ble gjerne en uke eller 14 dager av gangen, ordnet opp i mitt hus, pusset vinduer m.m. så jeg ble grundig bortskjemt. 

Stolt mormor med barnebarna
jul i Høgås i Telemark,
Hanne Gunhild til venstre,
Hege Dordi til høyre.
       Hun ble mormor første gang i 1968 og var dagmamma for min lille datter fram til vi flyttet til Telemark i desember 1969. I 1971 ble hun igjen mormor og hun storkoste seg alltid sammen med barnebarna og var en stor eventyrforteller. Og aldri var det samme eventyr to ganger, for hun diktet dem selv mens hun fortalte. 

Men da jeg og mine døtre flyttet tilbake til Oslo i 1985 og bosatte oss på Romsås, flyttet også mamma til eldrebolig der. Og trivdes godt når hun igjen fikk innta catwalken med å vise klær, både i eldreforeningene på Oppsal og Romsås.
Fra 85 års dagen 1. mai 1995,
Inge Margit og oldemor
Første oldebarn Inge Margit, datter av
Hege Dordi
Inge Margit på oldemors
fang julen 1994



Oldebarn nr 2, Thor Endre, sønn
av Hege Dordi,
sommeren 1996, etter at mor
hadde fått et lite slagtilfelle.
I 1994 hadde hun ikke lenger samme gleden av byen, alderen begynte å kreve sitt og hun flyttet hit til meg på Finnskogen, hvor hun fikk kose seg sammen med meg i et par år. I påsken 1996 fikk hun et lettere slagtilfelle og vi ble avhengig av hjemmesykepleien daglig i et års tid, i og med at jeg jobbet heltid som styrer i barnehage. Sommeren 1997 fikk hun korttidsplass på Grue Alders- og sykehjem da jeg skulle sette inn nytt kjøkken i mitt hus. Og der trivdes hun så godt og livnet slik til at det ble bestemt at hun fikk fast plass der.

Bildet viser min mamma, slik jeg
alltid vil minnes henne, med
sitt eiegode smil.
Sommeren 1998 døde hun der, 88 år gammel og mett av dage, gjennom hele livet et herlig menneske. Jeg kommer alltid til å huske henne som den personen som kom dansende inn i et rom, som alltid frydet seg over livet og som elsket sin datter, sine to barnebarn og sitt første oldebarn, som hun, som frisk, fikk gleden av å oppleve. Hun hadde sikkert også kommet til å storkose seg med oldebarn nummer to, dersom hun hadde fått beholde helsen en stund til. Man ser jo av bildet over, tatt sommeren 1986, gleden hun følte ved å ha ham på fanget. 
Siste bilde av min mamma, tatt mai 1998.