Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

søndag 4. desember 2011

Min pappa

Han ble født i Storberget 1904, som det 7. barnet i barneflokken der. Min farmor Anne fikk først tre gutter, deretter tre jenter og tilslutt tre gutter. «Og hadde jeg kunnet få flere da, så hadde det vel blitt tre jenter til», sa hun en gang til min mamma. «Du snakker om å ta i mot og takke», var min mors kommentar i ettertid. Nei, barnebegrensning var nok et ukjent begrep den gangen. 
Fra venstre ser vi Per Storberget, min bestemor Anne, født Helgebergsholen, med min onkel Mentz Storberget på fanget, bestefar Johannes med min pappa på fanget og min onkel Alfred Johansen. Foran sitter min tante Anna, min tante Bertha og min onkel Julius Storberget. Tante Kaja er ikke med på familiebildet. Hun var redd fotografen og rømte ut. Onkel Henrik Storberg er ennå ikke født. Han kom først til i 1908.
Bildet til høyre viser min tante Anna med onkel Mentz på fanget, tante Kaja, tante Bertha og min pappa, sittende utenfor bryggerhuset i Storberget. 
Så mye om barndommen kjenner jeg ikke til, utenom at han og onkel Mentz var både brødre og bestevenner, knapt året skilte de to. Husker pappa fortalte at han fikk tollekniv da han var omkring 2 år gammel, men tror vel muligens han var nærmere 3 år. Kanskje fikk han den av sin onkel Julius Thorp, bror til bestefar Johannes. Han kom på besøk fra USA sommeren 1907, pappa ble 3 år 17. september det året. Og at han hadde stjålet tåteflaska fra Mentz da farmor Anne lå på sykehuset og bestefar stelte hjemme alene med alle ungene. Men han ble skuffet, for melka var sur.
Yrkeskarrieren startet han opp som handelsbetjent hos Olaf Halvorsen i Svullrya, omkring 16 år gammel. Men fant ut at det var skredder han ville bli og startet i lære hos Olav Myrvang i Svullrya. Senere fortsatte han læretiden på Kirkenær og flyttet til Oslo, der han tok svennebrev og tilskjærerutdanning. I denne tiden var han nok litt av hva man den gang kalte en dandy, med stråhatt og sølvholket spaserstokk. Stokken har jeg fremdeles. Husker da jeg flyttet hit til Svullrya i 1990, Josefa Hansen husket min pappa fremdeles. "Han var jo så pen", sa hun.

Omkring 1930 jobbet han med kostymer på Chat Noir http://chatnoir.no/ og som påkleder for Einar Rose, som en gang knocket ham ut, grunnet et lite «feilskjær» med glidelåsen på et unevnelig sted, sikkert ikke helt behagelig. I alle fall fant pappa seg igjen, sittende på den andre siden av rommet. I denne tiden ble han kjent med en god del av datidens revyartister og reiste på landsomfattende turneer med blant andre Einar Rose og Lalla Carlsen. Sistnevnte var visstnok en gang så sliten at hun bare ville gjemme seg bort og reiste sammen med pappa i drosje fra Oslo til Storberget. Det var nok et utmerket gjemmested den gang. Ei heller var det vel noen der som kjente henne i en strømløs tid da man knapt hadde radio. Elektrisitet ble først lagt inn der på midten av 50-tallet.

I 1938-39 havnet han og mamma på samme arbeidsplass, han som tilskjærer, hun som syerske. Og hver gang han kom inn i rommet der hun satt, snublet han i dørstokken. For egentlig var denne bondegutten fra landet ganske så sjenert, selv om han i mange år hadde omgåttes selebriteter. Men de ble raskt et par og giftet seg 2. november 1940, i en tid med krig og blendingsgardiner og bosatte seg i en liten leilighet i Sørumgata 2 på Kampen.
Med å få barn ønsket de å vente i en tid med krig og mangel på det meste av matvarer og jeg ble først født 9 måneder etter freden. Da var min far nærmere 42 år gammel.
Under krigen laget han også et par gitarer, den ene solgte han, den andre står fremdeles her i stua mi. Pappa var svært musikalsk og klimpret ofte på gitaren.
Han kjøpte seg også et par gamle båtvrak, som han bygget sammen til en båt, Funn, 7 - 8 meter lang, 24 fot. Den hadde båtplass på Skarpsno, der jeg tråkket mine barnesko under båtpussingen om våren fram til jeg var 8 år og båten ble solgt. Men jeg kan fremdeles gjenkalle lyden av «Pram o’hoi», for vi måtte ha skyss ut til båten, som lå fortøyd i staker ute i Frognerkilen før han hadde bygget seg ei jolle på verkstedet til onkel Alfred i Svullrya. Hvordan han fikk den jolla fraktet til Oslo har jeg alltid undret meg over i ettertid, men kanskje onkel Per kjørte den på lastebilen.

Som pappa var min far helt super, en pappa som gikk tur med meg i vogna hver dag etter at han kom hjem fra jobben, en pappa som tok meg med på turer i skog og mark, bygde barhytter, laget kvernkaller og barkebåter, spikket seljefløyter, lærte meg å lytte til musikk og tok meg med på museer og filmfremvisninger fra hele verden på Deichmann, hovedbiblioteket i Oslo. Og som selvsagt forsøkte både å lære meg å gå på ski, skøyter og å sykle, noe som dessverre var umulig da jeg har en eller annen feil på balansen. En pappa som kunne det meste, som jeg kunne henge over skulderen på og lære når han koblet ledninger, reparerte klokker og halvsålte sko, noe som kom godt med i stiletthælenes tid. Og som selvsagt sydde alle mine kåper og drakter, han hadde etter hvert spesialisert seg som dameskredder og en stor del av Oslos finere fruer var hans kunder.
Omkring 1957 kjøpte mine foreldre hytte i Etterstad kolonihage, der min far fikk boltre seg med mer snekring og hagestell, noe han koste seg med, podet trærne og laget ulike sorter vin, plantet roser og stauder. Der koste han seg også med krokettspill om sommerkveldene, for vi bodde på hytta fra begynnelsen av mai til ut september, herlige år.
Det var også på hytta vi bodde den sommeren han slet med en forkjølelse han ikke ble kvitt og det ble tatt prøver. Da min mor skulle ringe for å høre hvordan resultatene var blitt sa han: «Dersom det er dårlige nyheter, så vil jeg ikke vite det.» Min mor brukte lang tid på å komme tilbake etter telefonsamtalen, for hun hadde fått beskjed om at han hadde lungekreft.  Det ble mange turer til Radiumhospitalet den sommeren og høsten. Min pappa døde den 21. oktober 1965, 61 år gammel. Bildet til høyre viser oss to den sommeren. Det ble tatt på Vardåsen, der han tilbrakte en tid for behandling, men stort sett var han hjemme i den siste tiden, inntil 2 dager før han døde på Ullevål sykehus. Og jeg huske så alt for godt denne siste dagen, i minste detalj så mange år senere. Jeg var bare 19 år gammel.

tirsdag 1. november 2011

Sommerferier på Finnskogen

Hver sommer reiste vi på ferie til Finnskogen, og alltid i bærtida. Ikke den varmeste sommertida på Finnskogen, helt til jeg flyttet hit, trodde jeg at det var frostnetter her hele sommeren. Jeg husker dagen for avreise opprant, kofferter ble pakket, og vi tok trikken til Østbanen. Dette var 50-tallets Oslo, og det å skulle reise på ferie var noe stort. Jeg minnes hvordan det var å stå i den gamle Østbanehallen, høre de forskjellige avgangene bli ropt opp.

Bildet, som viser Østbanehallen med perrong er tatt litt før min tid og i feil sesong, men det er omtrent slik jeg husker stedet. Bildet er funnet på http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Inside_%C3%98stbanen.jpeg 
 "Tog til Åndalsnes fra spor ...." ble alltid ropt opp før vårt tog. Vi måtte kjøpe billett i ventehallen, og vise billetten i luka før vi kunne komme ut på perrongen. Så bar det inn på toget og få plassert seg med kofferter og det hele. Og avsted bar det, stasjon etter stasjon, lenge husket jeg navnene på alle sammen. Endelig kom vi til Kongsvinger, og så skiftet vi tog til Roverud, før det bar avgårde med bussen til Svullrya. Det var dieselbusser, og jeg ble alltid bilsyk. Det var deilig når bussen stoppet på Berg (Lundeseter) for å laste ombord postsekker og varer, men jeg gikk aldri ut av bussen, selv om jeg kunne trengt frisk luft. Det kunne jo komme en ku eller hest, dette var også skåret i gleden med turen. For den gang gikk det ofte store hesteflokker i Svullrya, og for en som fremdeles er ganske utrygg på hester, var det svært skremmende.

Onkel Alfred (Alfred Johansen) møtte oss alltid på bussen, lukten av bakervarer fra Lindstads bakeri blandet seg med diesellukten, kvalmen forsvant, og ferien begynte. Litt nervøs hver gang vi rundet hjørnet av butikken (Grue Finnskog Forbruksforening), for der sto ofte en flokk løshester, men onkel fikk dem alltid unna dersom en nærmet seg. Tante Oleane hadde alltid bakt wienerbrød til vi kom, hun visste at jeg elsket hennes wienerbrød, men først var det middag. Vi ble gjerne i Svullrya i 3 dager, dager som gikk med til å rulle kjerringtrull nedover jordet sammen med Per Sverre, som bare var 3 år yngre enn meg, men sønn av min eldste fetter, leke gjemsel i flishaugen på onkels verksted, følge tante når hun matet gris og høner, kuene holdt jeg meg langt unna. Min redsel for dem startet ved grinda hos tante og onkel, jeg var 2 år, kuene sto ved gjerdet og ventet på å få komme i fjøset. Så rautet en av dem, det gjør jo kuer. De fortalte senere at jeg bare datt ned av gjerdet og pilte inn. De fant meg i en stor lenestol inne i storstua, helt likblek i fjeset.

Så bar det til Storberget, bestefar levde ennå til jeg var 4 år, men jeg husker ham ikke noe særlig. Bare en gammel mann som satt i en gyngestol. Han var født i 1859, og døde i 1950, nærmere 92 år gammel. Men han var sprek nesten til det siste. På et fotografi sitter han på benken utenfor huset, en gammel mann med langt hvitt skjegg, og meg lekende rundt bena hans. Og muligens arvet jeg nærsyntheten etter ham, for han leste avisen uten briller i høy alder.
I Storberget bodde onkel Julius, tante Kaja, onkel Henrik og tante Ruth, som var kona til onkel Henrik, og så min fetter Hans. Han var halvannet år yngre enn meg, og vi lekte sammen hele ferien.

Dagene i Storberget starter med kaffe og kaker på senga, servert av tantene. Så bar det ned til samlet frokost, hele familien. For meg var det en opplevelse å sitte så mange til bords, for vi var bare oss tre. Alle hadde god tid, pratet og koste seg. Vi ungene holdt jo ikke ut så lenge, ute var det ofte kattunger som ventet, eller vi skulle hoppe i høyet på låven, mate kyllinger og høner med vassgras, eller leke i lekestua. Så var det å følge med når tantene matet høner og griser, eller skulle inn på stabburet en tur. Minnes fremdeles den spesielle lukten der inne, matforråd lagret gjennom flere generasjoner.

Hadde det regnet, var det vann i den lille bekken som rant over tunet, det var vel bare en liten grøft, men barn tiltrekkes alltid av vann. Da hentet vi oss et vedtre hver i vedskjulet, og så bar det inn i snekkerbua, hvor vi satte i gang med å snekre hver vår båt. For et eldorado for barn, her fikk vi drive på med høvler, hoggjern, sag og alt annet vi måtte trenge. Jeg lærte meg faktisk å høvle her, som barn. Og når båtene var ferdige måtte de prøves i bekken. 
På bildet  til venstre ser vi min onkel Henrik, pappa, onkel Alfred og onkel Per, sittende i svalgangen til bryggerhuset, et yndet lekested. Min barndoms snekkerbu, bryggerhuset i Storberget, er nå flyttet til Vigdis Holths eiendom i Svullrya. Litt endret utvendig og sikkert masse innvendig. I min barndom hadde huset to rom, snekkerbua og bryggerhuset, som også var innredet med to sengeplasser, kommoder og hvite blondegardiner. Tantene, fars ugifte søstre, sov gjerne der om sommeren.

Det var mye hoggorm i Storberget, man lærte seg å ha respekt for dem. Det var forbudt å leke i steinrøysene, for der holdt ormen til. Jeg har studert mang en hoggorm som buktet seg av sted.
Gårdsdriften i Storberget foregikk på gammeldags vis den gangen. Høyet ble slått med ljå, og hengt på hesjer til tørk. Etterslåtten ble tørket på bakken, og høyet måtte vendes, slik at det tørket ordentlig. Kom det ei regnskur, var det å styrte ut med rivene, rake sammen og legge det i høysåter med papirsekker over. Når høyet skulle i hus ble det båret på ryggen. Et redskap som ble kalt bærsvælk ble brukt til dette. Det var laget av lange bjerkerøtter, som var tvinnet sammen til et reip, med en renneløkke i den ene enden. Bærsvælken ble lagt ut på bakken, så ble høyet kammet og lagt over denne i en passende mengde, som kunne bæres på ryggen. Til sist ble enden tredd gjennom renneløkka og hele høybunten løftet på ryggen. Og inn på låven bar det.
Senere husker jeg at onkel Henrik hadde laget en høyvogn, med drag, omtrent som en gammeldags dragkjerre, som han kunne trekke etter seg. Den gikk lett på to sykkelhjul, og der det ikke var for bratt fikk vi ungene sitte på lasset.

Av og til kom onkel Mentz (Mentz Storberget) kjørende med hest og geitedoning (redskap til å feste tømmeret til under tømmerkjøring).  Han kjørte med denne sledelignende innretningen gjennom skogen på sommerføre, for det fantes ikke vei til Hytjanstorpet den gangen.  Jeg kan huske han kom i full fart ned jordet, stående på geitedoningen, den gang en høy, flott kar.  Det gled godt over gras og mose. 

Av og til kom også hele familien fra Hytjanstorpet på besøk til Storberget, onkel Mentz og tante Ågot, og mine fettere Jan og Magne.  Da ble det flere lekekamerater. Husker et år, jeg hadde fått ei dokke som kunne tisse. Den ville alle guttene, både fetterne og de i nabolaget, utforske. Minnes jeg løp først, hysterisk for dokka mi, og alle guttene på slep. Antar de vant, for jeg har aldri vært den store løperen. Eller kanskje jeg ble reddet av noen voksne.  Min kusine Åse husker jeg bare som ei lita jente, kanskje ikke så rart, hun er 8 år yngre enn meg. På bildet til venstre ser vi et par naboer på besøk: Nelius og Margit Storberget. Mine besteforeldre fra Oslo har også tatt turen til Finnskogen. Og Åse, datter av Ruths søster på Namnå, var også i Storberget den sommeren. I forgrunnen vi barna, Hans, Magne, meg og Åse. Bak meg tante Ågot og Ruth. Ytterst til høyre tante Kaja og bak skimter jeg min bestefar bak min mamma, pappa og onkel Mentz. Ser vinduet til soverommet står åpent. Minnes det var malt dyp gammelrosa, med hvitt skråtak og lister. På hver side var det arker der klær ble oppbevart. Fetter Hans og jeg gikk på oppdagelsesferd der og kledde oss ut, i gamle klær tante Anna, som  jobbet hos skipsreder Klaveness, hadde hatt med seg. Perlebroderte charlestonkjoler fra 20-tallet og rosa blondeundertøy var blant skattene vi fant der. ;) 
Minnes vi måtte passere soverommet til onkel Julius for å komme til vårt rom. Når han hvilte middag gikk jeg alltid musestille, kanskje fordi onkel også var så stille bestandig. På veggen der hang hagler og salongrifler. Mamma fortalte at hun ble livredd 1. gang hun kom på besøk, for hun hadde aldri sett våpen hengende slik i et hus. 

Om sommerkveldene summet det av knott og mehank, som myggen het der den gangen. Parafinlampa ble tent over kjøkkenbordet, elektrisitet ble først lagt inn i 1956, tror jeg. Og alle satt samlet rundt bordet, vi spilte kort, "Bondebridge" og "Vriåtter", mest det første, tror jeg. Men døgnet der fulgte lyset, så dagen tok slutt i 9-10 tida om kvelden.

Kuene sto på bås i sommerfjøset om natta, og etter morgenmelkinga ble de sluppet i skogen. Og i kveldinga kom de tilbake til fjøset, og sto der rautende, for å si ifra at nå er vi her. Så ble de melket igjen, og mat og vann ble båret fra husene til sommerfjøset, og melka i store bøtter tilbake. Etterpå ble melka separert med en hånddreid separator, slik at de fikk skilt ut fløten, som ble brukt til å kjerne smør. Minnes jeg likte godt å dra separatoren, for en stakket stund. Å, hvor herlig smakte det ikke med nykjernet smør på svensk knekkebrød. Smøret var ikke saltet ennå, så vi måtte strø salt oppå. Den skummede melka ble brukt i foret til griser og kalver.
Kalvene gikk gjerne i kalvehuken, et mindre skogsområde i utkanten av gården, som var gjerdet inn. De var ikke så store og i mine øyne skumle, så dem kunne jeg være med og stelle. Men jeg gikk aldri dit uten tante Ruth.

Vi ungene fikk med oss spann og gikk på blåbærtur i skogteigene innenfor gjerdet. Så bar det tilbake for å spise blåbærsoll i kjøkkenet. Og rundt om på gården var det villbringebærkratt og steder hvor det vokste markjordbær. Eller vi fant oss deilige gulrøtter og neper på åkeren, og noen ganger snek vi oss inn i jordbærhagen til tante Kaja, det var egentlig forbudt område. Det var ikke så mye av det. Rips var det masse av, hele hagen full av busker, men den gang likte jeg ikke rips, så den brukte jeg bare til å fjerne blåbærflekkene fra fingre og fjes.

Det var mange uthus i Storberget den gangen, låven, bryggerhuset med snekkerstua, vinterfjøset med hønsehuset, sommerfjøset, garasjen, hvor den gamle bilen til onkel Julius, en T-Ford, sto lagret, stallen med utedo og høyløe over, vognskjul, vedskjul med måseskjul, smie, stabbur, utkjeller og nepekjeller med det lille huset over, som vi brukte som lekestue sommertid, og kalvehuken i kalvehagen.

Det beste vannet var i kaldkjelda, brønnen som lå nede i jordet. Der lå også en øse, som vi kunne øse opp vannet med, og drikke av. Brønnen var dekket av et trelokk, og vi lå på magen når vi hentet opp vannet. Klesvask, lite endret fra min bestemors tid, foregikk ved den andre brønnen, som lå ved siden av bryggerhuset.

Kjøttmat, som skulle oppbevares ble enten saltet ned, eller hermetisert. Jeg kan fremdeles drømme om de hermetiserte pølsene jeg fikk i Storberget, og de fikk jeg ofte, for jeg var ganske vanskelig i matveien, blant annet hver gang det hadde regnet, og pappa hadde vært på fisketur og kom hjem med aure og abbor til middag. Fælt å tenke på all den deilige sprøstekte ørreten, stekt i rømme, som jeg gikk glipp av. Men til gjengjeld fikk jeg mine yndlingspølser. Dessverre smakte de ikke like godt etter at fryseren hadde gjort sitt inntog, som da de ble hermetisert på gammeldags vis.

Avreisedagen opprant til sist, vi ble alltid servert rømmegrøt den dagen, ikke akkurat det mest fornuftige med tanke på meg og reiseveien, men nydelig smakte den, feit og fin. Så kom onkel Per (Per Storberget) og i senere år, fetter John ( Johansen),  kjørende fra Svullrya, for å frakte oss til bussen, men før vi kom så langt bar det innom til kaffe og kaker hos onkel Alfred og tante Oleane, alle måtte ta avskjed, for det var et helt år til neste gang vi møttes.
På bildet til venstre ser vi Per Sverre, fetter Hans, meg og fetter John (Johansen), Pers pappa.

Og barnet trodde somrene skulle vare evig.....

søndag 30. oktober 2011

Familien flytter til Kampen

Mine besteforeldre på morsiden flyttet til Sørumgaten 2 på Kampen i 1911 med sine to eldste barn da min bestefar fikk jobb der. Han var utdannet jerndreier. Offentlig kommunikasjon mellom de ulike bydelene i Oslo var dårlig, derfor ble det som regel til at folk på den tiden flyttet etter jobben. Men jeg har også hørt noe om at min onkel Osvald, født 1908, hadde kastet noe i melkesåa?, i alle fall der melken ble oppbevart på gården i Vossegaten og at min bestemor hadde fått klage på gutten. Hvor sant dette er vet jeg dessverre ikke, men som yngste i familien tviler jeg ikke på at min bestemor var en smule bortskjemt av den resterende familie. Og jeg vet jo at hun, som den resterende familien, var heller snarsint.
Bildet over viser min mor sammen med sin far Alfred og sin onkel Aksel, bror til min mormor.
Ungene lekte i Kampen park fra de var ganske små. Husker min bestemor fortalte om en gang de to eldste vandret av sted og min onkel Osvald snakket ikke helt rent. Besta hadde stått i vinduet og kikket etter dem da en mann spurte: "Er det søsteren din?" "Ja, det er jøstra mi" var svaret. "Hva heter hun da?" spurte mannen. "Ånna Torfira Laten" var svaret. "Og hvor skal dere?" spurte mannen. "På vadavitten og taste ball tallvallerein" svarte min onkel. Min mor het Oddny Viktoria Larsen og de skulle til vannbassenget og kaste ball til hverandre. ;)
Men mine besteforeldre må ha trivdes godt på Kampen, der de ble boende helt til de flyttet inn i aldersbolig på Bjølsen da min bestefar fylte 70 år.
Mange familier bodde den gang i gården, blant annet noen eldre damer, Madam Hansen og Madam Olsen, som hver søndag vandret avsted til kirken, iført skaut og store sjal, og Helene, som livnærte seg med smultringsteking. Hver dag stekte hun opp en diger kurv full med smultringer som hun solgte til butikker og muligens også privat. Hadde hun rester igjen etter dagens tur ble de delt ut blant gårdens mange barn.
Madam Olsen bodde i leiligheten ved siden av mine besteforeldre. Om sommeren pleide min bestemor å reise til slektninger på landet med ungene, mens min bestefar ble igjen i byen og jobbet. De hadde en kattunge  og gamle Madam Olsen var bekymret for om kattungen fikk stell når husmora ikke var hjemme. "Ja da", svarte min bestefar, påtatt alvorlig,  "Jeg har gitt den et par brødskiver og ei skål med kaffe." ;)
Min bestefar var en ivrig turgåer som var vel kjent omkring i Nordmarka, der han fisket og plukket bær, ofte sammen med svogeren Aksel. Ofte dro han avsted med tog fra Tøyen stasjon etter jobben på lørdag. Søndag ettermiddag kom han hjem igjen med ei tine full av multer eller annen bær og et knippe fisk. Og i ferien dro ofte hele familien på tur i Nordmarka, der de overnattet i tømmerkoier. Husker min mor fortalte at en gang kom to store bølinger med kuer, som begynte å sloss utenfor koia.
Alle tre ungene gikk på Kampen skole og jeg har hørt mange historier derfra. Blant annet en gang min mor forsøkte seg som frisør på sin lillebror og skamklipte hans svarte hår noe dugelig, noe som gjorde at han nektet å ta av seg lua i klasserommet. Men av måtte den og læreren spurte hvem som hadde klippet ham. Min mor ble tilkalt til klasserommet og måtte love aldri å gjøre det en gang til. Men hun så at lærer Rasch hadde vondt for å holde seg alvorlig. Og hun startet som voksen i frisørlære.
Min mor hadde frøken Holm som lærer. Her sees klassen utenfor overlærerboligen på Kampen skole. Min mor er nr. 4 fra høyre i bakerste rekke.
Min onkel Rolf var en samler som barn, stadig rundt om på fyllinger og drasset med seg alt mulig rart hjem. Ofte ble tingene lagret i gangen familien hadde felles med gamle Madam Olsen, som mente han sikkert kom til å bli skraphandler når han ble voksen. Min onkel gikk i elektrikerlære, spilte bandy og var en stor beundrer av bokseren Porat. Så jeg antar han overvar en del boksekamper som ble holdt i Sportshallen på Kampen, se Kampen Historielags nettside. Men 23 år gammel fikk han magesår og døde på operasjonsbordet. Husker mamma fortalte at besta ble hvit i håret i løpet av kort tid etter det.

lørdag 29. oktober 2011

Vossegaten 22 på Thorshov

Huset står også nevnt i Digitalarkivet som Thorsenggaden 18, så jeg antar det har skiftet navn gjennom årene. Men min mor nevnte alltid stedet som Vossegaten 22, og jeg har selv vært der, før det ble revet. Det var et 3 etasjes murhus. 
På Byarkivet finner man kart over Kristiania fra 1887. Kartet er digitalt, slik at man kan holde pekeren over og se de ulike gatene i byen  (ser at kartet ikke vises ved første klikk på lenken, men klikk der bildet skulle være, så vises kartet). Min bestemor ble født i 1886. Jeg vet at min oldefar var utdannet smed og arbeidet ved Myren verksted.
Huset er merket med gul ring her på bildet til venstre.

Dette er huset hvor min oldefar, Daniel Hansen, bodde med sin familie, og hvor hans eldste datter Marie Magdalene, med sin mann Anthon og deres 3 barn, Karl Albert, Olvar Daniel og Anna Magrethe, også bodde de første årene, fram til de utvandret til USA omkring 1920, der de bosatte seg i Brooklyn i New York. Margretes sønn, Robert Gilbreath, bodde i Miami i Florida inntil han døde i 2014. 

Maries mann, Anthon, kom fra gården Aspelund i Asker. Og da Maries svigerfar ble gammel og ikke klarte seg alene på gården kom Marie tilbake fra USA og drev gården fram til svigerfarens død. Mange av hennes barnebarn var i kortere perioder bosatt hos henne på gården og min mor Oddny bodde hos henne i 3 år, fra hun var 17, der hun hjalp henne med å passe barnebarna, samt, og kanskje hovedsakelig, at hun skulle bli dame. ;)

Dette er også huset der Daniels sønn, Hans Nikolai Hansen i 1910 bodde i sammen med sin kone Johanne og sine 2 barn, Hildegard og Ingolf. I tillegg bodde også Alfreds bror, Georg, i samme huset med sin kone Ragnhild og sønnen Kaare Georg Ragnar. Datteren Liv var ennå ikke født. Tilsammen var det 11 leiligheter i denne 3. etasjes murbygningen så neppe store plassen. I tillegg var det fjøs med plass til 20 kuer og 2 hester. 

Fotografiet her viser min oldefar, Daniel Hansen omgitt av sine tre døtre Marie og hennes mann Anthon, med deres barn Daniel, Albert og Margrete, Lovise og hennes datter Dagmar og min bestemor Hanna, sittende til høyre, og bestefar Alfred, stående helt bakerst, med min mor Oddny med dukken og min onkel Osvald i forgrunnen. Min onkel Rolf er ennå ikke født, men ligger i sin mammas mage. Lovises mann kan ikke være på dette bildet, han omkom på sjøen i 1910. Jeg antar da at det er sønnen Hans som er på besøk og som står midt på bildet i rekka bak. 

Familien til Hans er ikke med på bildet, muligens fordi de allerede hadde flyttet til Rjukan, der Hans arbeidet. Heller ikke sønnen Aksel med sin familie er med på dette bildet. På denne tiden var han bosatt med sin kone Hulda og barna i Østfold. Jeg ser at et bilde av datteren Ragnhild, født 1912, er tatt hos fotograf Chr. E. Larsen i Sarpsborg. Familiebildet er antakelig tatt omtrent på denne tiden tenker jeg ut i fra at min mor ble født i 1910 og ser ut til å være omkring 2 år på bildet. Min mors yngste bror, Rolf, ble født i 1913 og bildet må derfor være tatt før den tid, min mormor ser heller ikke nevneverdig høygravid ut.


Dette er også gården der min mor, Oddny Viktoria, ble født, for min bestemor Hanna og bestefar Alfred bosatte seg også her de første årene av sitt ekteskap, før de flyttet til Sørumgaten 2 på Kampen i 1911. Mine besteforeldre giftet seg i 1907. Noe brudebilde eksisterer ikke, visstnok grunnet at brudens slør ble revet i stykker. Det skulle gi et lykkelig ekteskap. Men bildet til venstre er mine besteforeldres forlovelsesbilde, hun ca 20 år, han 8 år eldre.
Min mor fortalte at da hun var barn var de mye på besøk i Vossegaten 22. Men det var dårlig med offentlig kommunikasjon på den tiden, så de tre barna ble fraktet på kjelke om vinteren, blant annet i jula da det var stor selskapelighet. Hun husket også at hun hadde klatret opp i vinduet for å se på hønsene nede på gårdsplassen og at gamle bestefar Daniel Hansen hadde hatt et svare strev med å passe henne så hun ikke skulle falle ut av vinduet i 3. etasje, der han bodde. 

Huset på Torshov hadde mange leiligheter, så ganske 
mange mennesker bodde der, og jeg har, ut i fra min mors fortellinger, inntrykk av at alle omgikkes hverandre, kanskje ikke så rart i og med at mange av dem var i familie. Mange tilhørte også samme menighet, Den Katolsk-Apostoliske kirke i Thor Olsensgate. 

I tillegg var det en stor hage rundt huset. Bildet til høyre viser en samling av husets beboere samlet i hagen. Jeg ser min oldemor Marie sittende helt til høyre ved bordet. Bak henne står hennes 17 år yngre søster Emma, som senere bosatte seg i Hølandsgaten på Kampen med sin mann, Kristian Iversen, og barn. Søstrene kom opprinnelig fra Alster sogn i Värmland i Sverige. Og jeg lurer på om jenta i lys kjole, som står ved siden av bordet, kan være min bestemor Hanna. Men dette avhenger selvsagt av når bildet ble tatt. Hun var født i 1886, ble gift i 1907 og oldemor Marie døde i 1908. Muligens kan det også være flere familiemedlemmer på bildet, uten at jeg klarer å gjenkjenne dem. 

Til huset hørte det både fjøs og stall. Den gang hadde man kuer på Thorshov i Oslo, de beitet på Torshovjordene, kanskje i Muselunden, og ble drevet gjennom gatene til fjøset. Ganske utrolig å tenke på når man ser stedet i dag.
Min tippoldefar, Hans Danielsen, bodde på Sandaas ved Sognsvannet, der vi finner ham boende sammen med kone, datter, svigersønn og deres barn i folketellinga for1865. Her er han på besøk hos sønnen og svigerdatteren på Torshov. Bildet er tatt i hagen på Torshov og viser ham sammen med svigerdatteren Marie Hansen. 
Hans Danielsen ble født på plassen Skjæggerud i 1809. Av yrke var han skomaker. Da han lå på dødsleiet i 1895 spurte presten: "Vil De jeg skal be for Dem, gamlefar?" "Ja, dersom presten vil umake kjeften sin så mye så gjør det sikkert ingen skade" svarte den gamle skomakeren. 

På Digitalarkivet kan man se hvem som bodde i husets leiligheter i 1910

Min barndoms Kampen

Jeg er såkalt fredsbarn og vokste opp på øvre Kampen i Oslo fra slutten av 40-tallet og bodde der fram til 1968. Verden den gang var ganske annerledes enn i dag. Fram til 1960 var det blant annet nesten ikke privatbilisme i Oslo. Dette gjorde at gater var ganske trygge lekeplasser, man visste stort sett hvilke biler som passerte, og til hvilket tidspunkt. Biler brukte kjettinger vinterstid, så gatene var sjelden strødd, med unntak av når det var bare blanke isen. Dette resulterte i at vi ungene hadde supre akeforhold i gatene vinterstid, og jeg pleide da å ake på rattkjelke fra porten i Sørumsgaten, hvor jeg bodde, nedover Norderhovsgaten, svingte så til høyre ned den lille stumpen av Kampensgate mot Brinkensgate, og fortsatte nedover der til jeg endte ut omtrent der Tøyen senter ligger nå. Når man ser de samme plassene idag, virker det ganske utenkelig. Var det kommet nysnø, laget vi engler i snøen og lekte ringsisten midt i Norderhovsgaten.
Dette var også før brøytekanter ble fjernet maskinelt, slik at det var mulig for barn å bygge store snøhuler inne i brøytekantene. Tiden var et eldorado for barn. Går jeg i de samme gatene i dag, er det knapt et barn å se ute. Vi lekte vel 10-20 barn sammen.
JULA
Juleforberedelsene den gang var full hovedrengjøring i hele huset, og det skulle være minst 7 slag med kaker i bokser. Viktigst var smultringer og fattigmann hos oss, jeg glemmer aldri lukten av den fettbaksten. Så var det å lage i stand all julematen, det pågikk i flere dager og juleaftens formiddag snittet og kokte min far surkålen, det var hans jobb. Juletre og julenek ble kjøpt inn, vi handlet alltid det i hagen der hvor duehuset står i Nannestadbakken. Og så var det jul. Og jeg kunne nesten ikke vente til vi fikk spist opp maten, pakkene under treet var meget fristende. Eneste triste var at jeg var den nærmeste familiens eneste barn i Oslo, så når bestevenninnen Solfrid ikke var hjemme, og det hendte titt og ofte, for der var familien stor, så ble det kjedelig for et enebarn. 
Bildet over er tatt før min tid ser jeg. Blendingsgardiner for vinduet viser at det er fra krigens dager. Vi ser fra venstre min onkel Osvald, min bestefar Alfred, min mor Oddny og min far Olaf. Mine foreldre giftet seg i 1940. 
FYRING
Vi hadde ovner i leiligheten, som måtte fyres opp vinterstid, koksovner. En sammenkrøllet Aftenposten i bunnen og koks ovenpå. Det ble godt og varmt, husker jeg. Men støvet fælt. Koksen ble oppbevart i uteboden, og måtte bestilles hos Ved- og kokshandleren. Streng beskjed fra mamma: "vi betaler først når han kommer med koksen, ellers får vi den aldri". Koksen kom i sekker oppå en lastebil, og sjåføren bar sekkene inn på ryggen og tømte dem i koksbingen. Og støvskyen sto, lurer i dag på hvordan det gikk med hans lunger, for noe munnbind så jeg aldri. Det var mye vi ikke visste før.
VÅREN
Våren opprant med masse snø som smeltet, og vi bygget store demninger, som ofte dekket halve gata, før en enslig bil kom og laget hull. Så var det å tette igjen fortest mulig, så leken kunne fortsette. Når snøen forsvant hoppet vi paradis med kjettingstumper, som lå igjen etter bilene. Dette er også en del av barnekulturen som er forsvunnet, paradis hoppes fremdeles, men kjettingstumpene forsvant med vinterdekkenes inntreden. I gatene spilte vi også allverdens balleker, samt indianer og cowboy rundt hushjørner og portrom. Tror fremdeles jeg har en av mine lekepistoler et eller annet sted. ;)
SMÅBY I STORBYEN
Kampen, lik alle andre bydeler i Oslo den gang, var en småby i storbyen. Trikken gikk til sentrum, men man trengte ikke reise til byen, for bydelen var et eldorado av nærbutikker. Melkebutikker og kolonialbutikker var det omtrent i hvert kvartal, og i de få kvartaler fra Kampens park og ned til Nannestadbakken befant det seg flere isenkramforretninger, blomsterforretning, fiskeforretning, og for barn meget viktig, lekebutikker. Man hadde manufakturforretninger, bakerier og konditorier, slakterbutikker, skomaker og brenselutsalg, og flere tobakksforretninger, med tipping og masse snop. Lege befant seg i nærmiljøet, men tannlege kan jeg ikke huske var der. Jeg handlet snop hos Emma, en gammel dame som hadde tobakks- og godteriforretning i Bøgaten.
STALLEN I BRINKEN
Ved siden av huset med duehuset i hagen, lå det en stall i min spede barndom. Hestene gikk sommerstid i tjor på Ola Narr, der Tøyenbadet i dag ligger. Når de skulle hjem om kvelden ble de bare sluppet løs og kom galopperende gjennom Kampens park, forbi huset vårt og ned til stallen. De kjente jo veien selv, og trafikk fantes knapt den gangen. En gang, som 4-5 åring, kom jeg meg ikke unna i tide, og hesten steilte opp over meg. Har aldri blitt kvitt redselen for hester etter den tiden, det hjelper ikke å si til seg selv at de ikke er farlige, og at det er helt fornuftsstridig å være redd hester, selv inne i en bil hyperventilerer jeg dersom det kommer en hesteflokk. Det er jo et sjeldent syn i våre dager, men jeg har påtruffet det et par ganger på skogsbilveier her.
SKOLEN
Jeg gikk på Kampen skole, fra 1953 til 1960, sammen med rundt 900 andre barn. Dette var i en tid da blandingsklasser var et prøveekperiment, med en klasse som ble oppløst i 3. klasse. Overlærer og vaktmester bodde på skolen, og skoleplassen var bare asfalt, og alle barn spiste matpakken utendørs. Skolelege og skoletannlege hadde faste kontorer i skolen, og jeg fikk alltid magefølelse av lukten i den gangen hvor de kontorene lå.
Vi hadde bading på skolen, dusj var ned i kjelleren, husker jeg. Ikke så merkelig, for i de mange gamle husene var det sjelden innlagt bad, men kun en vask på kjøkkenet, og utedoer var det mange steder.
Jeg husker også skolefrokosten, som ble servert i spisesalen. Langbord på langbord med barn, som alle spiste brødskiver og knekkebrødskiver med brunost, og drakk melk av metallkrus. Melka smakte litt av tran, jeg har alltid lurt på om de blandet det i melka. Etterpå fikk vi gulrot eller et halvt eple.
De gamle skolene var kjempestore, med god plass. Kampen skole ble bygget i 1888, muligens var det ennå flere barn den gangen. Men det var ikke bare klasserommene som var store, det var også mange spesialrom, som teatersal, skikkelig skolekjøkken, hvor man virkelig lærte å lage mat og skikkelig husstell, gymsal både i eget bygg, for storskolen, og inne i skolen, for småskolen. Det var rom for sløyd, for håndarbeid og keramikk.
Vi gikk den gang på skolen i 7 år, folkeskolen het det. Stort sett var det 30 elever i hver klasse, med en lærer. Jeg husker vi startet med en ung, helt nyutdannet "frøken", som fulgte oss opp igjennom alle de 7 årene, og vi deltok i hennes liv også, med at hun giftet seg, fikk barn og bygget hus. Vi var utenfor kirken med blomster, fikk komme hjem og hilse på barnet, og komme på besøk i det nye huset.
PARKEN
Kampens park var et eldorado for seg, med skøyteis og lange sklier vinterstid, lekeapparater, som i dagens samfunn ville bli forbudt, og musikkpaviljong, hvor det ble holdt konserter, samt at det ble arrangert utendørs teaterforestillinger. Og på plenene laget vi skiløyper og skihopp vinterstid, samt store snøborger, hvor vi hadde snøballkamper. Og Ola Narr var også et eldorado vinterstid for barn. 
På bildet til venstre sees min venninne Solfrid og jeg, ca 3 år gamle, på datidens sykler. Og i bakgrunnen ser vi Grotta, plaskebassenget i den eldste delen av Kampen park.
17. MAI
Den gang trente vi i flere dager for å gå i 17. mai tog, man skulle gå 6 i bredden, og alle skulle gå i takt, og starte med samme bein. Fra 4. klasse fikk man gå i det ordentlige 17. mai toget. Vi startet fra skolen, gikk til Yongstorget, hvor vi ble stående i en evighet, fordi alle byens skoler skulle samles før ferden gikk videre gjennom byen, opp foran slottet og ble oppløst på St. Olavs plass, tror jeg, en seanse som varte fra kl. 9 om morgenen til kl. 2 om ettermiddagen. Sannelig ikke rart at man var ganske utslitt når kvelden kom. Men alle barn sang i 17. mai toget den gang, gjør de det i dag?
BYTURER
Av og til dro mamma og jeg til byen, på handleturer.  Da var det alltid å pynte seg, mamma i skreddersydd drakt (min far var dameskredder) med hatt og hansker, og jeg, stakkars barn, (men jeg visste jo ikke av annet) ble pyntet med skreddersydd kåpe, hatt, sommervanter og lakksko med hvite halvsokker.  Kanskje en av årsakene til at jeg så sjelden opptrer i dameantrekk i dag. Så gjorde vi byen, startet hos Gunnerius Pettersen (som det den gang het), så videre mot Kirkeristen, innom Johan O. Larsen (jeg kan ennå huske den gamle heisen der, med heisgutt) og en stofforretning, som lå ved siden av. Så en tur innom Glassmagasinet.  Deretter opp Grensen, hvor alle skoforretningene lå, ned Lille Grensen, hvor vi var innom Schultz (vesker og hansker) og tilbake nedover Karl Johans gate til vi kom til Kirkeristen igjen.  Der gikk trikken, og på hjemturen holdt jeg aldri lenger enn til Tøyen, så siste biten måtte vi alltid gå, for jeg ble bilsyk på trikker også den gangen.  Og så bar det innom Breidins konditori, hvor vi kjøpte med oss kaker og ferske sammensatt, en slags rundstykker, og så inn til Fiskebutikken, for å kjøpe med oss nylagede fiskeboller.  Og så var det å kose seg hjemme, slappe av og kikke på alle "røverkjøpene" vi hadde gjort.  Å spise ute, under turen, var noe vi bare gjorde på 17. mai så vidt jeg husker.
Maleriet, jeg har satt inn øverst på siden, har jeg funnet i Webshots. Jeg vet ikke hvem kunstneren er, men jeg kjenner igjen motivet, som jeg er ganske sikker på at forestiller "Kampen slott", som huset ble kalt. Det ligger like ved Kampens park, på fjellnabben som kneiser over Tøyen senter. Trebygningen ved siden av var Kampen prestegård, hvor prest Bastiansen bodde i min barndom. Det er far til arkitekten, som har stått for rehabiliteringen av den gamle bebyggelsen på Kampen. I forgrunnen ser vi bebyggelsen i Brinkensgate, hvor det skinner i vinduer på masse små trehus, jeg vet ikke om de er revet, eller om de fortsatt eksisterer. Så har vi den gamle fabrikkbebyggelsen i forgrunnen, langs Kjølberggaten og hjørnet av fasaden på Sparebankens filial i Hagegaten på 50-tallet skimtes i venstre side. Jeg selv kjente igjen motivet i samme øyeblikk jeg fikk se det på skjermen.
Kampen har mange av oss sett på filmlerretet, i Olsen-bandefilmene. Kroa, der Egon & Co. stadig stikker innom, ligger like ved Kampen kirke, og huset der Valborg med familie bor, ligger på hjørnet av Ullensakergaten og Brinkensgate, like bortenfor der trikkeholdeplassen lå i min barndom. En av filmene ble også spilt inn i Sørumsgaten 10, men da var jeg flyttet fra Kampen.