Vallonerne

Vallonerne har sitt opprinnelige hjemland i søndre og sørøstre Belgia og tilgrensende deler av Frankrike. De er et blandingsfolk av kelter, germaner og romere, og det fantes lenge et vallonsk språk, som ikke var en fransk dialekt, men snarere hadde utviklet seg parallelt med fransk.

Jern har blitt bearbeidet i Europa fra ca 500 år e.Kr. Metodene var lenge primitive, men etter hvert ble det utviklet metoder som ble til senere tiders masovner. Etter hvert som vannkraften kunne utnyttes skjøt utviklingen fart.
Ardennene inneholdt rike forekomster av jernmalm og vallonerne utviklet nye måter å utvinne jernet på, det som senere ble kjent i Sverige som vallonjern. Allerede på 1400 og 1500 tallet var traktene i Meusedalen, Liège og Namur et sydende bruksdistrikt.
På 14- og 1500 tallet ble det utviklet gruver i den søndre delen av Belgia, det distriktet som heter Vallonia, da det her var naturlige forutsetninger for en jernindustri, jernmalm, skoger og vannkraft. Behandlingen av jernet nådde her et høyt teknisk nivå, og Vallonia ble Europas jernsentrum. De stadige krigene mellom de europeiske landene krevde masse våpen, og Vallonia ble snart Europas våpensmie. Men etterhvert ble handelsveiene sperret av krigene, og i Vallonia ble det stadig minkende forekomster av jernmalm og gruvene ble nedlagt. Dette førte til stor arbeidsløshet og snart nådde også krigene disse distrikter.

I Norden var det endelig slutt på Hansastatenes monopol på all handel, og de herrer som tidligere hadde hatt hånd om våpenindustrien i Europa var nå på jakt etter nye rike jernforekomster. Råvarene fant de nå i Sverige, et land som i deres øyne var lite gjestfritt og tilbakestående i europeisk sammenheng, men fra gammelt av fantes der gruvedrift og jernutvikling. Men i Sverige hadde man inntil da bare smidd til husbehov og eksportert jernet som råvare.

Mester Wellam de Wijk hadde flyttet fra Antwerpen til Sverige, og i 1580 fikk han i oppdrag av myndighetene i Sverige å utvikle jernhåndteringen. Etter innbydelse fra svenske myndigheter flyttet Wellam de Besche til Nyköpings bruk i 1597. Han ansatte så noen vallonere til bruket, og han hadde kontakt med Louis de Geer i Amsterdam, og fikk ham interessert i de muligheter som fantes i Sverige. Og da de Berche anla Finspång bruk i 1617, stilte de Geer med garantier. Etter hvert kom også de Geer til Sverige, og Norrköping ble hans hovedkvarter. Dette ble det sentrale sted for vallonerinnvandringen, og ulike industrier grodde snart fram. Louis de Geer er nøkkelpersonen når det gjelder vallonerinnvandringen til Sverige, og han regnes også som den svenske industriens far.

For å få i gang industrien trengtes arbeidskraft, og det ble snart klart at den nødvendige ekspertise måtte hentes i utlandet. Og skulle produksjonen av jern foregå uten problemer, måtte man ha vallonere til alle arbeidsoppgavene. Å få tak i denne arbeidskraft var ikke noe problem, da arbeidsløsheten på deres hjemsted var stor. Arbeidskraften ble håndplukket, kontrakter skrevet og reisen betalt for hele familier. Og i Sverige fikk de tildelt jord til å kunne bygge seg hus og starte med litt jordbruk til husbruk.

Smedene og masovnsarbeiderne levde inne på brukene. Vallonerjernet var av høy kvalitet, og arbeidshemmeligheter ble nøye overvåket. Smedene ansatte kun sønner og svigersønner på sine arbeidslag, ingen svensker ble innviet i arbeidet. I generasjoner snakket vallonerne fransk seg imellom. Etterhvert som de svenske arbeiderne fikk slippe til i smier og hytter, overtok de vallonske ord og uttrykk og dette yrkesspråket levde videre helt inn i moderne tid.

Av de ulike yrkesgrupper som kom til Sverige, utgjorde kullbrennerne den største, idet det gikk med enorme mengder trekull til jernindustrien. Kullbrennerne var, i motsetning til smeder og masovnsarbeidere, en utsatt gruppe. De var bosatt ute i skogsdistriktene, og for dem gjaldt det snarest mulig å smelte sammen med den svenske befolkningen, som ikke så med blide øyne på de fremmede inntrengerne. Vi må regne med at dette kan være en av årsakene til at deres vallonske etternavn ble glemt etter et par generasjoner. Man kan også se, når man leser i svenske husholdsprotokoller, at fornavn også ble «forsvensket».

På brukene trengtes også skrivere, bokholdere, fogder, befalingsmenn, gartnere og forvaltere. Til innvandrerne hørte også de som var bosatt på herregården, brukspatronen og hans familie, og deres tjenerskap. Gartneren hadde en høy stilling, herregårdenes hageanlegg var ofte enestående, mange steder hadde man også orangerier - drivhus med sydfrukter.

Alle de ovenfor nevnte tilhørte det øverste skiktet på bruket. Deres barn kunne avansere i stedets forvaltning, og det hendte etter noen generasjoner at en brukspatron kunne regne sitt opphav fra en arbeiderfamilie. Disse mulighetene for sosialt avansement for vallonerbarna berodde på noe så enkelt som at de fikk lære å lese og skrive, de fikk utdannelse. Vallonerne, som var kalvinister, hadde med seg egne prester. Prestene ordnet med skolegang for barna fram til 12 års alder, både for jenter og gutter. Dette var ikke vanlig for arbeiderbarn i datidens Sverige.

Vallonerne kom fra et mer utviklet samfunn enn det svenske. De kom fra et land med en rikere kultur, både åndelig og materielt. De var f. eks. nøye med sin påkledning, og deres høytidsklær imponerte den svenske allmuen. De utgjorde en elite på brukene, og hadde forskjellige privilegier, i begynnelsen skattefrihet og frihet fra militærtjeneste. Vallonerne holdt seg for seg selv og blandet seg ikke med bondebefolkningen, vernet om jobbene sine og i begynnelsen giftet de seg bare innbyrdes. De satte pris på musikk og dans, og karnevalsfeiringen stammer fra dem, og deres instrument var nøkkelharpen. Etter hvert har vallonerne blandet seg med den svenske befolkningen, men fremdeles kan ord og uttrykk tilbakeføres til deres språk.

Kilde: 
Sällskapet Vallonättlingar

Min mormor Hanna Josefine og hennes aner

Min mormor ble født i 1886 som den yngste av 5 søsken. Hennes far, Daniel Hansen, var gift 2 ganger. Med sin første kone hadde han barna, Marie (Maja) født i 1873, Lovise født i 1874 og Hans født i 1876. Oldefars første hustru døde i barselseng i 1878, etter å ha født 10 barn, hvorav bare 3 vokste opp. I 1880 giftet han seg på ny med Marie Johanson, som ble min oldemor. De fikk 2 barn, Aksel  født i 1881 og min mormor Hanna.

Daniel Hansens slekt kom fra husmannsplassen Søndre Skjeggerud, som lå ved nordenden av Sognsvannet, men ble selv født på plassen Sandås. Selve huset visstnok flyttet til Universitetet i Oslo, den gang Sognsvannet ble drikkevannnskilde. Men grunnmuren står igjen på plassen. Hans far, Hans Danielsen, var skomaker. Moren, Leene Maria Hansdatter, ble født 10. april 1812, og døpt 6. mai 1812 i Gamle Aker. Foreldrene var Hans Børresen, som var skredder for garnisonen på Akershus, og hustru Ingeborg Halvorsdatter. 

Selv utdannet Daniel Hansen seg til smed og jobbet store deler av sitt liv på Myren verksted i Oslo. Hans slektsgren av en lang rekke Daniel og Hans kan jeg følge tilbake til Hans Guttormsen, som ble født i 1741, og som jeg finner bosatt på plassen Teien da sønnen Daniel blir døpt i Gamle Aker kirke i 5. juni 1775. Om denne delen av slekten, bosteder, levekår etc. kan man lese om i boka "Stedet hvor alle trives, Sognsvann og omegn", skrevet av Tor Børsting og Bodil Moum Børsting. Her en lenke til boka, som er digitalt lesbar på Bokhylla.no på Nasjonalbiblioteket. Der finner man også hele slekten listet opp. 

Men opprinnelig kom Hans Guttormsen og Anne Gunnesdatter fra Norderhov i Buskerud der Hans Guttormsen Aasa ble døpt i Norderhov hovedkirke 31. mars 1741 og Anne Gunnersdatter Svarverud ble døpt i den samme kirken 9. mars 1738. De giftet seg 2. januar 1766. Og den første Hans jeg finner i familien er Hans Aasen, som døde ca 1709, farfar til Hans Guttormsen og far til Guttorm Hansen, som ble født i 1710, moren Kari Rasmusdatter står oppført som enke ved sønnens dåp 9. april 1710. Guttorm Hansen var gift 30. desember 1737 med Eli Povelsdatter, døpt 14. mars 1706, foreldre Povel Hytta og Marte Knutsdatter. Antakelig er dette så langt som jeg klarer å komme bakover i slekten. 

Min oldefar Daniel Hansen, født 1840, var 7-diakon i Den Katolsk-Apostoliske Kirke som lå i Thor Olsens gate.Der hadde han, utenom å delta i kirkens ritualer, ansvaret for fattige og syke medlemmer, samt kirkens finanser.  Alle barna ble døpt i denne kirken, noe som har lettet slektsgranskingen av denne delen av slekten. Jeg har nylig mottatt en bok, «Notes on the history and ministers of the Catholic Apostolic Church in Norway”, skrevet av Edwin Diersmann, der også min oldefar er nevnt.

Oldemor Marie tilhørte også denne kirken, men i avdelingen i Drammen, der hun hadde huspost på Strømsø. 26 år gammel kom hun som arbeidsinnvandrer hit til Norge. Opprinnelig kom hun fra Alster sogn utenfor Karlstad i Sverige, der hun ble født på Koltorpsøn i 1845. Hennes familie var opprinnelig vallonere, noe jeg har fått godkjent av Arkiv Digital i Sverige på bakgrunn av at slekten flyttet mellom ulike plasser i området tilhørende svenske jernbruk og av navnet Koltorpet på plassen, der hennes far eide huset de bodde. 

En tilleggsopplysning, som også hadde stor betydning for å fastslå at de opprinnelig var vallonere, var at min oldemor kunne falle i transe i kirken og snakket da et språk, som prestene her i Norge tok for å være tungetale på et språk de forsto, latin. Det var deres eneste forklaring på at en bondejente fra Sverige snakket noe som lignet latin. Det er langt mer nærliggende å tro at det var barndommens språk, vallonsk, hun snakket. Jeg antar at slekten her opprinnelig var kullbrennere, noe de fleste immigrantene fra Vallonia til Sverige var.. At familien hadde vallonske aner ble min mor fortalt en gang hun var på besøk hos sin tremenning Eva B. Tjäder i Karlstad, datter av Edvin Iversen, søskenbarn til Hanna og Aksel, og barnebarn av oldemor Maries søster Emma, der hun traff flere andre etterkommere av oldemor Maries familie. Kan i samme forbindelse nevne at Edvin arbeidet som brannmann på Grønland brandstasjon, der Eva vokste opp. Hun skrev for noen år siden en artikkel i St. Hallvard, tidsskriftet til Oslo Byes Vel, om faren og Grønland Brannstasjon. 

Min oldemor Marie sitter helt til høyre ved bordet. Og jeg antar jenta i lys kjole, som står ved siden av,
er min mormor Hanna. Bak dem står Maries yngste søster, Emma. Bildet er tatt i hagen i Vossegaten 22 på Torshov.

Familien var bosatt i Vossegaten 22 på Torshov, der mormor vokste opp.  Uvisst hvilken skole hun gikk på de første årene, antakelig Sagene skole, men vet at hun gikk på Lilleborg skole etter at den sto ferdig i 1898. Men det var nok på Sagene skole hun gikk da hun hadde blitt kastet på gangen og løp hjem uten yttertøy, tydeligvis meget forurettet og kanskje med god grunn. Oldemor Marie, stor og ferm, fulgte henne tilbake til skolen og lærerinnen fikk visst gjennomgå, som hadde satt hennes lille datter ut på en kald gang midtvinters.

Mormor fortalte at om vinteren akte de i Tverrbakken, en ganske bratt bakke ned mot Vossegata. Der fikk de noen ganger noe hun kalte "tussebitt". Det kjentes da akkurat ut som noen beit en i beina. Og merkverdig nok, på leggen var det da røde merker som etter to små "tenner", som regel hovnet det litt opp og hun pleide å få grøtomslag på beinet. Man kan undre seg over hva dette egentlig var, hoggorm kunne det i alle fall ikke være, midt på vinteren...

Min mormor var også livredd både kuer og hester, noe som må ha vært plagsomt boende i en gård der det i hennes barndom var både stall og fjøs med kuer og hester. Mange år senere var hun på besøk hos sin kusine Sigrid i Hov i Land. En gang vandret de over et jorde, etter å ha klatret over et gjerde, der mormor bare så vidt klarte å komme seg over. Hun var ikke lenger så ung, kusinen Sigrid var gift og mormor var 20 år eldre enn henne. Da får de brått se et par hester beitende ute på jordet. Sigrid snur seg for å se etter sin kusine Hanna og får se at hun spretter over det samme gjerdet hun tidligere hadde strevd seg over. 

Er også blitt fortalt at mormor var veldig glad i meierismør. En gang hadde hun skåret av en brødskalk, hulet ut denne og fylt med smør. Så skar hun en tynn brødskive som hun la over og smurte tynt med smør på denne da oldemor Marie kom ut på kjøkkenet. "Men du må da ta skikkelig med smør på, jenta mi" sa hun, grep kniven og brødet og smurte tykt på med smør. Og min mormor Hanna fortalte senere at hun var livredd for at brøddelene skulle skli fra hverandre slik at alt smøret inne i skalken skulle komme til syne. 

Min mormor Hanna var en herlig person, full av latter, med sort hår og brune øyne. Hun var meget musikalsk, spilte både gitar og piano og hadde en nydelig sangstemme, som hun hadde arvet etter sin mor, som var forsanger i kirken. Som ganske liten ble min mormor fanget opp et godt stykke hjemmefra, på vei til slottet. Hun hadde tenkt seg til kong Oscar for å spørre ham om han ikke kunne gi henne et piano.Fremtredende personer, som hadde hørt henne synge, ville at hun skulle ta sangtimer for å utvikle stemmen videre, noe faren, som var sterkt religiøs, nektet. 

I stedet ble det til at hun 15 år gammel  ble satt i huspost, en form for utdanning for å lære seg husstell og pene manerer den gang. Minnes mamma fortalte at mormor havnet hos et ungt religiøst par, som alltid lå på kne og ba ved ektesengen.  Mormor skulle servere kaffe på sengen og glemte stadig dette, slo opp døra rett i hælene på det knelende paret.

I samme huspost nevnte hun at  hennes mor pleide å bake brød, og hun fikk da jobben med å gjøre det samme. Men hun hadde bare sett moren bake, aldri deltatt selv. Så da hun skulle velte deigen ut på bordet var den alt for tynn og rant utover og ned på gulvet.  Mormor sa intet om dette til herskapet, bare skuffet deigen opp igjen i trauet og hadde i mer mel. Og brødene smakte visstnok kjempegodt, men selv ville hun ikke spise dem, påsto at hun likte best kjøpebrød.

Minnes også å ha hørt at hun hadde huspost, kanskje hos samme paret, da oldemor Marie, stor og tykk, løp etter toget, som kjørte fra henne og ropte «Vent!» Mormor ble skikkelig flau, for hun hadde et godt øye til stasjonsbetjenten der.

Har også hørt et par historier fra den gang hun besøkte sin tante Emma, Maries yngre søster, som da bodde i Skien. Emma hadde gris og selvsagt klarte min mormor å slippe ut grisen, som de hadde et svare strev med å fange igjen. På loftet der i Skien så min mormor et svart slør som svevde oppe i lufta. Hun forsøkte å få tak i sløret, men det gled hele tiden unna. Vel nede i huset igjen fortalte hun om  dette til sin tante Emma, som ble likblek. "Det er en som skal ha hengt seg der oppe på loftet en gang", fortalte tanten. 

Etter hvert møttes min mormor og morfar, men det får bli et annet blogginnlegg.

Klipp fra forum hvor jeg har fått hjelp, dessverre har jeg bare kopiert, ikke lagt lenke til dette i sin tid: 

Här finns namnen "Koltorp" och "Koltorpsheden". Dessa verkar gälla samma plats. Vi har även namnet Kolaretorp som verkar vara en skriftform och inte uttalat i vardagslag. Koltorp (känt år 1690), Koltorpsheden finns på ekonomiska kartan. 

Koltorpön borde ligga nära Koltorp, alternativt vara samma plats. Uttal Koltorpön dialekt "Költörpöa" eller "Kötörpöa", skriftform "Koltorpsön". Benämns som avsöndring, avstyckning (min tolkning av "avs"). Platsen ligger under herrgården Allström som är känd sedan 1300-talet i varje fall (1326). 

Värmlands Släktforskarförenings ortregister ger uppgift om ett "Kolaretorp" som inte var skattlagt. Det nämns som torp och var av frälsenatur. Torpet var frälsejord och inte skattejord. Det tillhörde alltså någon adlig person eller en oadlig person med rätt att besitta adelsjord. Det sista infördes efter kung Gustav III:s reformpaket (vilket var en av anledningarna till att en grupp inom adeln lät mörda samma kung´några år senare). 
Ju längre in på 1800-talet vi kommer, desto fler icke-adliga kommer över frälsegods i Sverige. År 1901 avskaffar den svenska riksdagen den urgamla distinktionen mellan frälse-, skatte- och kronojord i Sverige och jordnatur upphör därmed att vara ett juridiskt begrepp. 
Koordinater över var Koltorpsön ligger saknas tyvärr i föreningens ortlista. 

Mvh Björn 

http://www.varmlandsrotter.se/varmland/s-alster-ortnamn-allstrom.htm

(Meddelandet ändrat av Sone 2013-03-18 10:16)

Alstrom 1 fr. - (in) Alstremsrudhum 1326 dipl, ? Alstrem 1348 dipl, Alstrem 1433 dipl (Alstremaquern 1433 dipl). - Alstrom 1540, Alström 1542 1551, Allström 1546 1877, Alster 1548, Alstrom 1572 1581, Alstrum 1590 1725 jb. - Alstrom 1721 kb, Alstrum GS, Allstrum 1810t. 1840t. lh. ~ 1540 upptages en gård (ä. jbr frälseh. 1 mtl), vartill i senare tid kommit ett torp (Kolaretorp), betecknat med nr 2 men genom kammarkollegii beslut 22/2 1916 uteslutet ut jb. Gårdsnamnet är troligen en förkortning av det äldst uppträdande (in) Alstremsrudhum 1326, där f. leden är gen. av socknens fsv. namn Alstrem och s. leden pl. av rudh eller rudha 'röjning'. Formen Alstrem1348 avser möjligen socknen. Formen Allström beror på missuppfattning men har på jordägarnas begäran bibehållits. (Dessverre minnes jeg ikke hvorfra jeg har klippet dette eller om det var et bilag i mail.)

Koltorpet tilhørte herregården Allstrum i Värmland. Såvidt jeg har forstått tjente min oldemor på gården før hun reiste til Norge. Uvisst om det var der hun kom inn på kjøkkenet, der de sant rundt bordet og spilte kort. Under bordet så min oldemor en stor svart hund liggende. Familiehistorien forteller at hun spurte: "Hvem er det som eier den svarte hunden under bordet?" hvorpå det lød et sus og bikkja forsvant. Og alle trodde at det var fanden selv som hadde ligget under bordet der det foregikk pengespill med store summer. 

På YouTube fant jeg en video som viser Alstrums herrgård Undres om det så slik ut der den gang min oldemor Marie tjenestegjorde der som ung jente. 

Finnskogen - Bjørsjøtorpet

Navnet kommer av bjor, som er det gamle navnet på bever, og betyr vel nærmest sjøen hvor beveren holdt til. Den første bosettinga ved Bjørsjøen, som er omtalt i kirkeboka, finner vi i 1715. Plassen går også under navnet Skulstadsætra og Gruesætra, og ligger på nordøstsiden av den nordre Bjørsjøen, vel 400 meter over havet. Avstanden sørover til Skasenden er ca 6-7 km. Husene i Bjørsjøtorpet er i dag borte, og stedet brukes som utfartssted, spesielt om vinteren.

Min tippoldefar Peder Pedersen, f. 1796-1886, ble husmann her omkring 1820. Han var født i Svartberget som sønn av Peder Danielsen Skulstadberget og Berte Tomasdatter Svartberget. Peder giftet seg første gang i 1828 med Marte Henriksdatter Sollien, f. 1802-1839. De fikk 3 barn. Marte døde av tyfus. 

Bjørsjøtorpet slik det så ut før husene ble revet grunnet at de ble
for dårlige til å kunne stå. Husker jeg var der med min far, vi gikk på
dit påsken 1960. Da sto fremdeles stua, men far var redd gulvet var
i en så dårlig forfatning at jeg ikke fikk lov til å gå inn der, kikket
bare inn av døra. 

Eldste sønn, Peder, født 1829-1910, var min oldefar. Han giftet seg første gang i 1854 med Ingeborg Johansdatter Helgeberget, f. 1830-1871. Sammen fikk de 10 barn. Ingeborg døde i barselseng og yngste sønn, Julius ble satt bort på plassen Rønningen på Vollermoen, til en slektning av moren som kunne amme ham. Julius Thorp reiste som voksen til Amerika og bosatte seg i Pittsbourg, Philadelpia, der han jobbet som ingeniør. Han besøkte Norge i 1907.

Min bestefar, Johannes ble født her i 1859 som nummer fem i ungeflokken. Han jobbet senere som snekker ved NSB og har vært med på å bygge stasjonsbygningene fra Roverud til og med Arneberg. Her kan man se de nydelige bygningene fra denne tiden. Få av dem er i bruk som stasjonsbygninger i dag i og med at banen ikke lenger har passasjertrafikk. 

I 1891 kjøpte min bestefar Storberget for 800 kr. og i 1992 flyttet han dit som nygift med sin kone Anne Johannesdatter Helgebergsholen.

Her er innlegget fra Nedre Storberget, der min far ble født i 1904. 

Farmor og farfar i Storberget var begge av finneslekt

Min fars foreldre var begge av finneslekt, født og oppvokst på Finnskogen. Farfar, Johannes Pedersen, ble født i Bjørsjøtorpet 6. november 1859 i en stor barneflokk, noe som var ganske vanlig på den tiden. Da Johannes var 12 år gammel døde moren, Ingeborg Johannesdatter, i barselseng fra 7 barn, totalt hadde hun født 10, men 3 døde som små.  Lette lenge i folketellinger m.m. etter barnet som ble født den gang. Det viste seg at barnet, som senere utvandret til USA, Julius Pedersen Thorp, ble satt bort på legd til en slektning av moren, som selv hadde en liten på denne tiden og således kunne gi die til begge barna. Faren giftet seg igjen etter en stund, jeg antar det på den tiden var helt nødvendig dersom hverdagen med mange barn skulle gå rundt.

Farfar Johannes var en driftig kar, bonde, snekker og skogdriftsbestyrer. Han var med på byggingen av alle stasjonene på Solørbanen mellom Kongsvinger og Flisa. Jeg ser at disse ble oppført i 1893 – 1905. Men han må også før den tid ha jobbet bra for gutten fra husmannsplassen Bjørsjøtorpet  hadde allerede tjent seg opp såpass bra med penger at han i 1891 kunne kjøpe plassen Nedre Storberget for 800 kroner. Og jeg antar at han fremdeles ikke var blakk da han fridde til min farmor Anne, født i Helgebergsholen 17. mars 1864, for familiehistorien forteller at han da viste henne bankboka si. Han ville nok overbevise henne  om at han kunne forsørge henne. De giftet seg 26. desember 1892.

Og så kom ungene på løpende bånd, Alfred i 1993, Per (Peder) i 1995 og Julius i 1996. Deretter Anna i 1898, Bertha i 1899 og Kaja i 1902. Og så kom 3 nye gutter, min far Olaf i 1904, Mentz i 1905 og til sist Henrik i 1908. Egentlig skulle det vært 10 barn, men jeg  vet ikke om det var mellom Bertha og Kaja at farmor aborterte med 1 barn eller om det var den gang hun havnet på sykehus da min onkel Mentz var omkring året. Farfar stelte hjemme alene den gang, eldste datter Anna var ikke mer enn 8 år gammel og muligens til litt hjelp. Husker min far fortalte at han hadde tatt tåteflaska fra Mentz, men ble meget skuffet for melka var sur. I starten gikk ungene på Rotneberget skole, en vei som kunne være lang gjennom skogen, spesielt om vinteren. Farmor pleide å følge ungene til skolen, gikk foran og tråkket opp veien for dem. Etter noen år bygget farfar Storberget skole, der min far gikk på skolen. Storberget skole lå i nordenden av gården, så de hadde kort skolevei. 

Farfar var en del borte på anlegg i de første årene og farmor, som kom fra plassen Helgebergsholen, følte seg av og til litt alene. En gang gikk hun, etter å ha melket kyr og matet griser og høns, fra Nedre Storberget til Helgebergsholen, en vei på ca 15 km, med et barn ved hånden og  et barn på armen, gravid med nr. 3. Og hjem igjen for kyra skulle melkes når de kom fra skogen på kvelden. Er også blitt fortalt at midt under klesvasken skulle hun føde. Hun går inn, føder ungen og reiver den og deretter ut igjen og gjør seg ferdig med klesvasken. For det var full fyr under bryggepanna. Hun strikket, vevde og sydde klær til alle ungene, ofte måtte hun ta natten til hjelp  og farfar laget sko og støvler.

Når farmor var ute på jordene reivet hun ungene i et trau, som hun kunne sette fra seg når hun jobbet og amme dem når de var sultne.

Etter hvert som ungene vokste til måtte huset, som opprinnelig var på en etasje, bygges på med en  etasje til. Og alle ungene klarte seg bra gjennom livet.

Farmor døde i 1947, nærmere 83 år gammel, og farfar i 1950, 91 år gammel.